Kjære AUF, overlevende og berørte – unnskyld

Hvert år når vi nærmer oss datoen 22. juli blir det skrevet kronikker og debattinnlegg. Det vises klipp fra Regjeringskvartalet og Utøya. Det holdes minnemarkeringer til ære for de som mistet livet.

Og så stilner det.

LES OGSÅ: Det holder ikke å bare be om et oppgjør. Noen må også ta det

Jeg var ikke på Utøya. Jeg var ikke medlem i verken AUF eller Arbeiderpartiet i 2011. Jeg har blitt med i de senere år og er så uendelig stolt av ungdomsorganisasjonen og partiet mitt. I mitt stille sinn har jeg i mange år tenkt at jeg burde slengt meg med i debatten, støttet AUFerne som står opp mot høyreekstremisme og vist min støtte. Gjort min del for at dette skal bekjempes.

Men fordi jeg ikke var der, vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Vi som ikke var der kan aldri forstå hvordan det var å kjenne eksplosjonen i Regjeringskvartalet eller kuleregnet på Utøya.

Jeg har hatt - og har fremdeles - berøringsangst. Det kan jeg innrømme først som sist. I frykt for å si noe galt, har jeg ikke sagt noe som helst. Det er det som er problemet.

LES OGSÅ: Vi som er igjen må føre kampen videre - uavhengig av partifarge

Vi som ikke var der må også tørre å heve stemmene våre.

Dette var ikke et angrep på Norge. Det var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Punktum.

Det var ikke en «hendelse». Det var ikke mennesker som «gikk bort». Det var bevisste handlinger fra en høyreekstrem terrorist som bombet i hjel og skjøt uskyldige. Barn og unge ble drept. Vi må ikke pakke det inn, men fortelle det som det var – et brutalt angrep på uskyldige, der de fleste hadde hele livet foran seg.

LES OGSÅ: De siste ti årene har jeg lært at det er mulig å svare på hat med kjærlighet

Ikke minst må vi snakke om hvorfor det skjedde. Man kan bruke alle pengene i hele verden på å styrke beredskapen, men det viktigste vi kan gjøre er likevel å ta debatten. Snakke om tankegodset som utløste det hele. Hvordan terroristens overbevisning om at noen mennesker er mer verdt enn andre førte til at han rettferdiggjorde å drepe 77 mennesker, og helst skulle drept flere.

Vi må styrke verdiene våre om samhold, tilhørighet og demokrati. Gjøre det klinkende klart at det ikke spiller noen rolle hvilken hudfarge man har, hvilken religion man tror eller ikke tror på, hvilket politisk parti man identifiserer seg med. Være mer bevisst på hvordan man ordlegger seg. Istedenfor å snakke om andre som kanskje er litt annerledes enn seg selv, tror jeg mange hadde lært mye på å heller snakke med dem. Hvis vi alle står sammen om dette budskapet, så vinner vi. Sammen.

Jeg vil få be om unnskyldning til alle de som overlevde eller på annet vis er berørt, for at jeg ikke har skrevet dette før. Unnskyld. For at dere har måttet ta kampen, gang på gang, mens vi andre har vært helt stille. Unnskyld.

AUF har stått alene i dette altfor lenge. Nå er det på tide at vi andre tar over stafettpinnen og fortsetter kampen med dem.

I dag er det 26. juli. 22. juli er over for i år. Dette er mitt lille bidrag til at debatten ikke stilner som den har gjort tidligere. Ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!