Oslo 20110725. TERROR RAMMER NORGE Journalister i kø for å slippe inn i tingretten før fengslinsmøtet til Anders Behring Breivik som er siktet for ugjerningene i Regjeringskvartalet og på Utøya fredag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB  Foto: Håkon Mosvold Larsen

Nå begynner den virkelige jobben

Det holder ikke bare å be om et «oppgjør». Noen må ta det.

Ukene fram mot tiårsmarkeringen av den høyreekstreme terroraksjonen i regjeringskvartalet og på Utøya har vært preget av flere betimelige oppfordringer til et oppgjør med det konspiratoriske og menneskefiendtlige tankegodset som næret Breivik og fungerte som begrunnelse for massedrapene.

LES OGSÅ: Overlevende etter 22. juli Audun Otterstad: Ikke skyt meg, kjære høyreekstremist

Nåværende og tidligere medlemmer i AUF og Ap har over tid bedt om at det ideologiske bakteppet for terroren blir belyst og kritisk undersøkt, samtidig som aviskommentatorer i store mediehus gradvis har kommet etter: Ti år er gått, nå må det skje. Hva massedrapsmannen skrev i sitt forsvarsskrift er én ting – idéene som vokser frem i det politiske omlandet en annen.

Det holder imidlertid ikke bare å be om et «oppgjør». Noen må ta det. Ap har omsider lansert en tipunktsplan for forebygging av ekstremisme, jødehat og muslimfiendtlighet. Det er et temmelig konkret og prisverdig tiltak – politikere skal og må selvsagt ta grep. Like selvsagt er det at pressen har et ansvar. Men her skorter det fremdeles.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: «Vi møtte terroren med roser og åpenhet. Men hatet bare økte i styrke»

Kunnskapen om konstruerte, men hyppig delte fantasier om samfunnseliters bevisste «befolkningsutskiftning» av europeiske borgere, synes å være liten i norske redaksjoner. Det samme gjelder for andre idéer i ytre høyre-universet, der tankestoffet flyter relativt fritt mellom radikale og ekstreme. I redaksjonene har det også utviklet seg en slags frykt for å henge bjelle på katten.

Resultatet i spaltene blir en utpreget ullen begrepsbruk, preget av misforståtte forbehold, feilslåtte forsøk på «objektivitet» eller bare sviktende mot. Det pussige mikropartiet Alliansen kan være vanskelige å karakterisere. Men at partilederen er «kontroversiell», slik NRK skrev senest denne uka, er ikke dekkende.

Det holder å se til hva vedkommende selv i en årrekke har uttalt om jøder, holocaust, innvandrere, 22. juli-terroristen eller demokratiet i åpne kanaler på nettet eller andre steder hvor han har fått komme til orde. Partiet er i dag en del av det høyreekstreme miljøet i Norge. Flere av partiets listekandidater før stortingsvalget har bånd til Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM).

LES OGSÅ: NTNU-forsker: Hvordan komme tilbake til en øy hvor ungdommer hadde blitt drept, jaktet på, skutt?

Aktivistene i DNM bruker ikke ord som nazister eller ekstremister om seg selv, men det er en avsporing å beskrive dem som noe annet. Organisasjonen sprer sin raseideologiske jødefiendtlighet i voldsfremmende tekster, kombinert med hyllester av Adolf Hitler og ønsker om å kjempe «til siste bloddråpe».

Men ytre høyre-aktivisters forsøk på å fremstille seg selv som noe annet enn hva de faktisk er, synes dessverre ofte å lykkes. Passiv begrepsbruk og liksom-balanserte beskrivelser i norske medier bidrar til en upresis og misvisende journalistikk, som i verste fall er med på å ufarliggjøre ikke-demokratiske idéer og aktørene som fremmer dem.

De siste ukene har debatten rast om hva ulike redaksjoner gjorde, skrev og mente i tida etter 22. juli. Kritikken fra ofrene og andre – som Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen – er viktig og har ført til innrømmelser: DN har beklaget en tidligere lederartikkel der de overlevende ble pålagt et «ansvar» for ikke å ødelegge «samtalen» om innvandring og integrering.

PANELSAMTALE: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli.

Men like viktig er det å spørre: Hva skjer nå? For mediene bør ikke dette reduseres til etterpåkloke korreksjoner av tidligere års synder eller forbigåelser. Ennå i dag fremstår mange norske redaksjoners møte med ekstreme og radikale holdninger som forvirret, lite opplyst eller preget av manglende undersøkelser.

Dekningen lener seg ofte på eksterne kilder og vannes ut med rare forbehold som «skal ha sagt», «hevder» eller overtydelige kildehenvisninger, som om journalistikk handler om å trippe nervøst rundt elefanter.

Ledere i norske mediehus må sørge for at Breiviks tankestoff blir gjenkjent på desken. Når får vi se aviskommentatorer ta offentlige til orde for kompetansebygging – eller tid til helt basal research – i egne redaksjoner?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe