Kunstneriske uttrykk er viktige for at vi som ikke var der skal vite at denne dagen virkelig har funnet sted, skriver medieforsker Anne Gjelsvik. Bildet er fra NRK-serien 22. juli og viser skuespiller Øyvind Brandtzæg.  Foto: NRK

Ordene vi bruker

I NRK-serien 22.juli av Sara Johnsen og Pål Sletaune er det en liten uskyldig scene som har blitt stående for meg. I episoden Elefantsnabel leker noen barn hviskeleken, men det ordet som det første barnet hvisker (elefantsnabel), er ikke det den siste deltakeren i leken hører. Det er denne lekens bærende ide, at slike misforståelser er uunngåelige, men også morsomme. Scenen fra serien har imidlertid blitt stående for meg som et bilde på hvor fort vi kan misforstå, eller miste noe på veien når vi snakker til hverandre. Og hvis vi bare hvisker er sjansen for at noe går tapt enda større. Jeg tror det har vært for mye hvisking, og for lite høye rop når det gjelder hva terrorangrepene 22 juli var, og hva de har betydd.

Ordene vi bruker om det som hendte i 2011 er viktige. Jeg har nå brukt ordet terrorangrep, som jeg mener er det riktige og mest dekkende for selve handlingene. Når vi sier 22.juli, mener vi ikke bare bomben i Regjeringskvartalet og massakren på Utøya, men også det som skjedde før, under, like etter, og lenge etter. Ofte bruker vi ordet hendelse, som både dekker bredt, men også dekker til. Når vi bytter ut terror med hendelse risikerer vi at en villet og hatefull ugjerning blir redusert til noe som bare hendte. Vi visker også bort at terror er gjerninger med bestemte mål og årsaker.

HØR: Anne Gjelsvik snakker om 22. juli og boka Bearbeidelser i podcasten Anna og Azra bretter opp ermene

Frem mot 10-års-markeringene av terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya har vi endelig fått en skikkelig politisk diskusjon om 22.juli. Sentralt i denne diskusjonen er spørsmålene om hvilke ord vi har brukt og hvilke vi bør bruke om det som hendte. På lederplass 12.7 kritiserte Bergens Tidende statsminister Erna Solberg for hennes rolle i debatten, og oppsummerer at munnhellet som vil bli stående fra hennes to regjeringsperioder er «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene». Solbergs ord signaliserer indirekte at hvilke ord vi bruker egentlig ikke betyr så mye.

I desember 2020 gav jeg ut en bok jeg har redigert, Bearbeidelser. 22 juli i ord og bilder, en bok om og med kunstneriske bearbeidelser av 22.juli. Boken inneholder dikt, taler, utdrag fra andre tekster, malerier og fotografier, og analyser av fjernsynsserien, filmer, minnesmerker og rettstegninger, med mer. I forbindelse med bokutgivelsen ble jeg spurt av journalister om å si noe om hvordan kunsten har nærmet seg terrorangrepene for snart ti år siden, hva kunsten har behandlet og hva som fremdeles er ugjort. Kunstneriske bearbeidelser av 22.juli har vært viktige og varierte, men den politiske dimensjonen ved terrorhandlingene hadde ikke fått noen stor plass, hverken i kunsten, eller i den norske offentligheten mer generelt. Våren 2021 fikk vi imidlertid et interessant skifte, ikke minst på grunn av en rekke bokutgivelser, om Arbeiderpartiet, om og av AUF, og en rekke overlevende. Det hviskes ikke lengre nå. Når tidligere generalsekretær i AUF Tonje Brenna i sin bok setter ord på hvordan denne dagen på Utøya var, og hvordan alle dagene etterpå ble, bør det bli lettere å faktisk høre det som blir sagt. Og Snorre Valen har ropt høyt i en hel bok om det han kaller et dritt-ord, Utøyakortet. Når slike ord blir brukt, gjør de noe med debatten og med forståelsen av hva 22.juli er.

Se panelsamtalen: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli

I Bearbeidelser analyserer vi ordene og bildene som har blitt brukt, fordi vi mener det er viktig å forstå og å minnes, og fordi romaner, taler, minnesteder eller filmer kan hjelpe oss til å forstå og å huske. 22.juli er ikke det samme for alle av oss. For noen er 22.juli fortid og minner, for andre noe man lever med hver dag, for noen noe man har lest om eller sett på film, eller blitt fortalt om fra en voksen. For at vi, som ikke var der, skal vite at denne dagen virkelig har funnet sted, trenger vi kunstneriske uttrykk, som setter ord på opplevelser, eller gir ansikt til ofre og overlevende.

Vi trenger ordene som har blitt borte i hviskeleken, som Frode Grytten så klokt løfter fram i sitt nye dikt Desse minna har ikkje tid til å vente: "desse minna kjem med orda vi mista ein stad på vegen".

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!