Refleksjonsnotat etter streiken

Det har vært streik og det kostet, for oss og for elever, foreldre og andre som er rammet som tredje part. Men så helt plutselig var streiken over, og hva sitter vi egentlig igjen med? Fikk vi noe ut av det og var det verdt det? Som lærer får man ofte tips om at man bør lage seg et refleksjonsnotat. Nå som standpunkt er satt, har jeg skrevet mitt.

Denne streiken dreide seg om lønn, blant annet lærerlønninger. Man har sett at lærerne sakker akterut sammenlignet med andre kommunalt ansatte, nærmere bestemt 14 prosent over de siste 17 årene. Fjorårets oppgjør med et resultat på 1,5 prosent gjorde det ikke bedre. Derfor godtok ikke Unio nullvekst i årets oppgjør, men ønsket reallønnsvekst for å ta igjen etterslepet. Ser man på lærerlønninger i VGS i de andre nordiske landene, tjener en finsk lærer 12 prosent mer enn lønnsgjennomsnittet til dem med høy utdanning, en dansk lærer én prosent mer, mens en norsk lærer faktisk tjener 18 prosent mindre.

LES OGSÅ: OECD-rapport: Norsk lærerlønn dårligst i Norden (utdanningsforbundet.no)

Under streiken har det blitt satt søkelys på det enorme rekrutteringsbehovet for lærere og de andre yrkesgruppene som har vært i streik. Samtidig med at vi ser et rekrutteringsbehov, har faktisk 50 prosent av lærerne sagt at de har vurdert å søke seg vekk fra yrket det siste året. Mange lærere har egentlig to utdanninger og muligheter for gode jobber i andre sektorer. For eksempel er mange av realistene i skolen utdannet sivilingeniører, men ligger omtrent 100 000 kroner etter medianlønnen for kommunalt ansatte teknamedlemmer (sivilingeniørers fagforening). Vi kan ikke stole på at alle fremtidens lærere er idealister, og lønn må være et av flere virkemiddel for å tiltrekke seg god arbeidskraft, i tillegg til å holde på den vi allerede har.

Å tenke på at halvparten av mine kolleger i dette landet har tenkt på å slutte, er bare trist. Men jeg må innrømme at jeg i løpet av mine år som lærer har vært en av dem. For læreryrket koster. Det koster å sette seg ned etter at ungene har lagt seg, men undervisningen klokka 08.15 neste dag kommer den, enten du har en plan for den eller ikke. Man vil helst ha en plan. Men viktigere enn det, følelsen av å aldri helt strekke til koster enda mer.

OECD-rapport: Norsk lærerlønn dårligst i Norden (utdanningsforbundet.no)

Det er en evig spagat; naturfag skal sørge for rekruttering til realfaglig utdanning, samtidig som det skal være allmenndannende for alle. Elevene skal bli møtt med respekt og likeverd, men det skal følges med på 10 prosent fravær og anmerkninger. Vi ser elevene i klasserommet hver dag, med sine drømmer og utfordringer, og vi ser hva de trenger. Vi vet også hvordan god undervisning fungerer. Vi har bare ikke alltid tid til å nå over alt som forventes. Høye forventninger til dette yrket er viktig, og derfor argumenterer vi nå for at lønna skal følge disse forventningene.

Det at arbeidsgiverorganisasjonen ikke er villig til å øke rammene med en krone for å imøtekomme de utfordringene vi står i, gjør vondt. Og politikerne som hver eneste valgkamp maser om at lærerne må bli bedre (løsningen er forresten tid til å gjøre den jobben vi kan), mens hver gang det er forhandlinger lener de seg tilbake og sier at lønn ikke er noe de kan blande seg inn i. Og når de først blander seg inn, så er det med syltynne argumenter for tvungen lønnsnemnd. Frustrasjonen er til å ta og føle på over måten denne streiken ble avsluttet.

Så hvorfor gidder jeg da å jobbe som lærer, med alt det negative jeg nå har sagt? Det som er, er at svaret på det er enkelt, og jeg må passe på at jeg ikke glemmer det nå. For når jeg står i klasserommet med mine tretti elever rundt meg, så bare elsker jeg jobben min!

Jeg elsker det når jeg ser elevene engasjert diskutere hva som egentlig skjer med badevekta i heisen når heisen akselererer. Når jeg ser eleven som sier hun aldri har skjønt matte, etter hvert slappe av i pannemuskulaturen og tørre å ta fatt på oppgavene og da også få de til. Når jeg ser eleven som har vært stille i klassen hele året, slå i bordet med klare meninger om genredigering. Og når jeg diskuterer fag med eleven og vi begge må gå hjem og lese mer, før vi fortsetter diskusjonen neste dag. Da vet jeg at jeg ikke vil eller kan søke meg bort fra dette yrket!

LES OGSÅ: Tre av fire støtter kommunestreiken (NRK)

Under streiken gjorde Unio en undersøkelse. Der kom det frem at 74 prosent av dere der ute støtter den. Det er et tall som gjør godt, skikkelig godt faktisk. Så om vi vant frem med denne streiken? Akkurat nå ser det ikke spesielt lovende ut, men jeg tenker at det vet vi ikke enda. Det vil de neste årene vise. Jeg håper at støtten vi nå opplever fører noe med seg. For dette må være begynnelsen på å løfte anerkjennelsen til dette yrket som jeg er så glad i!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe