- Det som har hjulpet meg opp fra de dypeste dalene, er å bli møtt med forståelse av fagfolk, skriver "en alkoholikers datter". 

Fra en alkoholikers datter: Tusen takk!

Om noen hadde fortalt meg hvor tungt det er å være pårørende til en alkoholiker, uten å ha erfart det selv, hadde jeg ikke trodd dem. Jeg hadde tenkt at vedkommende måtte være en sart sjel, som ikke hadde møtt mye motgang i livet.

Jeg ser på meg selv som heldig. Jeg begynte ikke å stusse på min mors adferd og drikkevaner før jeg var 15-16 år. Da hadde jeg allerede flyttet hjemmefra for å gå på skole. Inntil da hadde jeg hatt en trygg og god barndom og oppvekst.

LES OGSÅ: Når rusen går inn, går vettet ut

Nå har jeg vært pårørende til en rusmisbruker i over 15 år. Rusmisbruket har eskalert for hvert år. Likevel, når min mor er edru, er hun fortsatt den samme fantastiske mammaen jeg hadde i barndommen. Snill og god som dagen er lang. Når hun drikker, er historien en annen.

Nå er jeg voksen, og har egen familie. Men selv om jeg er voksen, er det fryktelig tungt å være pårørende.

For hvordan skal man egentlig forholde seg til en forelder som ruser seg? Skal man kutte kontakt? Skal man stryke medhårs?

Jeg har prøvd begge deler - opptil flere ganger. Foreløpig har ingen av delene fungert, verken for meg, min mor eller resten av familien. Det er fortsatt forferdelig tungt. Det som har hjulpet meg opp fra de dypeste dalene, er å bli møtt med forståelse av fagfolk.

LES OGSÅ: Har landet vårt et alkoholproblem?

For noen måneder siden, førte min mors alkoholisme til at hun gikk langt over streken overfor resten av den nærmeste familien.

Dette gikk hardt inn på meg. I dagene etter ble jeg grepet av en enorm fortvilelse og sorg. Jeg klarte heller ikke å komme meg ut av det. Jeg skjønte raskt at det var umulig for meg å gå på jobb. Jeg måtte ha en liten pause for å samle meg.

Jeg tok derfor kontakt med legen min for å be om sykemelding. Før videokonsultasjonen med legen, gruet jeg meg veldig. Jeg var redd for at legen skulle tro at jeg var lat og prøvde å bløffe meg til en sykemelding for å få litt ekstra ferie.

«Det er forferdelig belastende å være pårørende til en rusmisbruker».

Da legen sa disse ordene, begynte jeg umiddelbart å gråte. Jeg ble tatt på alvor. Legen trodde på meg. Det ble en uke sykemelding. Den hadde jeg ikke klart meg uten.

Å være pårørende til en rusmisbruker setter dype spor. Heldigvis var det noen som for flere år siden fortalte meg om Blå Kors. De har et tilbud for nettopp pårørende. Kompasset heter det - og er i tillegg gratis for pårørende mellom 13 og 35 år.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I løpet av de siste 10 årene har jeg i flere perioder gått til samtaler hos Kompasset. Hvor jeg hadde vært i dag uten dette tilbudet, tør jeg ikke tenke på.

Takk til min dyktige fastlege som tok meg på alvor, og faktisk skjønte hvor belastende det er å være pårørende. Takk til dere som jobber i Blå Kors Kompasset, som møter oss pårørende med forståelse, respekt og en enorm kompetanse.

Fra en alkoholikers datter: Tusen takk!

Adresseavisen kjenner innsenderens identitet. Hun ønsker å være anonym av hensyn til situasjonen til hennes nærmeste.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!