Det er noe med hele måten denne saken er laget, og vinklet, jeg reagerer på, skriver Kari Løvendahl Mogstad.  Foto: Peter Breivik

Hva er det med oss og denne dyrkingen av slike bragder?

Jeg har alltid vært fascinert av Himalaya, høye fjell og eventyrere. Jeg husker at en av mine jobber som frilansjournalist som tenåring, var å intervjue Stein P Aasheim, og det var skikkelig spennende og en stor opplevelse å høre ham fortelle om noen av sine vanvittige opplevelser på turer i ekstreme forhold. Så fascinasjonen min, og mange andres, har alltid vært stor når det gjelder fortellinger fra modige og vågale menn, og kvinner, som utfordrer både sine egne og naturens grenser til det ytterste. Noen få år senere fikk jeg oppleve de fantastiske fjellene selv, og det er ubeskrivelig vakkert og mektig, selv for en som holdt seg på 4-5000 meters høyde.

Mandag hadde Adresseavisen en sak om to eventyrere, trønderne Daniel og Fredrik, som akkurat har kommet hjem etter å ha besteget Mt Everest. Og ikke nok med det: Dette var den syvende og siste toppen av Seven Summits, som vil si at disse unge mennene på 25 og 36 år har klart å bestige alle de høyeste toppene på verdens kontinenter.

LES SAKEN: - Vi sto og holdt rundt hverandre og bare gråt

LES OGSÅ MER DEBATT: Kritikkverdig artikkel om Everest-turisme

Det er jo bare å bøye seg i støvet for hva disse to karene har klart, og vist av fysisk og mental styrke. Men jeg tror ikke man klarer å oppnå noe slikt uten en bra porsjon av kynisme eller egosentrisme heller. Og det må jeg si at denne artikkelen, som er smurt utover forsiden og fire hele sider i mandagens papiravis, er med og viser. Intervjuet er fylt med billedlige eksempler, både i konkret og overført betydning, som tydelig forteller at man trolig ikke kommer til topps, og ned igjen, uten nettopp en stor porsjon kynisme og jag etter personlig triumf.

Som sagt, så har jeg alltid la meg fascinere av eventyrer-historier. Og det er kanskje på grunn av at det fascinerer mange andre også, at Adresseavisen lar disse gutta få legge ut om denne turen til minste detalj. Og ikke nok med det: Journalisten stiller knapt nok ett eneste kritisk spørsmål til denne ekspedisjonen, og det artikkelen handler om. Enten de snakker om at de burde utredes for ADHD, fordi de har «stort hode og liten hjerne» og er så ekstreme. Eller at de flere ganger beskriver til minste detalj hvordan de går forbi flere lik på veien, den ene gangen er dette beskrevet så ned til detalj at vi får lese at de tråkket med stegjern midt i ryggen på en annen klatrer som hadde dødd uken før de kom. Lenger ned i artikkelen står det: «De trosset sykdom, de tråkket på lik, og de så folk falle fra. Men de fant styrke i hverandre ... Og de nådde toppen.»

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Jeg må innrømme at jeg reagerer på en slik beskrivelse. Uansett hvor hardt og langt og imponerende det er at to unge menn har klart denne bragden.

Hva er det med oss, og denne dyrkingen av slike bragder? Da er det å gå over lik også helt greit, og blir sågar en del av ingrediensene til å lage en «god» journalistikk. Det er noe med hele måten denne saken er laget, og vinklet, jeg reagerer på.

Det står også en del om Erlend Ness, en annen klatrer fra Trondheim, som fikk korona i Base Camp, og som måtte dra hjem. De er irriterte på at han skapte så nye styr rundt dette, og laget mediesaker om det. Apropos korona: Hvor ble det av spørsmålet om hvorfor de valgte å dra til et av verdens fattigste land, med store ekstra utfordringer rundt pandemien, for å utføre en real egotripp? Når hele verden frarådet folk å reise utenlands?

Nei da: Når det er Mt Everest, og store guttedrømmer, da er vel alt lov, ser det ut til.

De presterer også til slutt, bare for å gjøre egotrippen fullkommen, å beskrive detaljert hvordan de klarte å komme seg helt til Trondheim, uten å måtte i hotellkarantene før de var fremme i hjembyen. De fløy nemlig til Stockholm i stedet for til Oslo, og kjørte bil til Storlien, og fikk sjarmert seg over grensen, leser vi.

Jeg kommer fortsatt til å bli fascinert når jeg leser om folk som har slik vilje og evne til å tyne seg selv og naturens grenser.

Men denne gangen klarte disse to og Adressa å få iallfall meg til å sitte igjen med mer ubehag enn beundring, når jeg ser hva slike triumfer får frem også av menneskets primitive og egoistiske natur.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!