Vi skjermer barn og unge for å prøve å minske og hindre de helt uakseptable konsekvensene under koronakrisen, skriver Rita Ottervik og de rødgrønne i dette innlegget.  Foto: Christine Schefte

Derfor skjermes barn og unge 

  • Rita Ottervik, ordfører
  • Mona Berger, varaordfører
  • Roar Aas, gruppeleder Ap
  • Marte Løvik, gruppeleder Sp
  • Ola Lund Renolen, gruppeleder MDG
  • Silje Salomonsen, gruppeleder SV

Selv om absolutt ingen har gått uberørt gjennom pandemien, har det hele tiden vært et mål å skjerme barn og unge fra de mest inngripende tiltakene. Da pandemien slo inn over landet i mars i fjor ble barnehager, skoler og fritidsaktiviteter stengt ned. Det var ingen enkel beslutning. Men det var riktig ut fra den kunnskapen vi hadde om viruset da.

LES OGSÅ: Koronareglene gir ikke mening: Erika lurer på hva som skiller en 21 åring fra en 19 åring?

Det ble raskt tydelig at dette hadde helt uakseptable konsekvenser. Selv om lærerne svingte seg rundt og lagde gode digitale undervisningsopplegg, fryktet vi at ikke alle elevene fikk den oppfølging de skulle hatt. Det som bekymret oss mest var at de barna som trenger mest støtte, både faglig og sosialt, ble hardest ramma, og at det skulle få store konsekvenser for barn med vanskelige hjemmeforhold.

LES OGSÅ: Mens spesialisthelsetjenesten utreder, mister ungdommen håpet

Ganske raskt så vi at færre familier oppsøkte hjelpeapparatet om vold i nære relasjoner. Det er dessverre ikke et tegn på at det ble mindre vold i nære relasjoner av nedstengningen, men et tegn på at familiene ikke greide å be om hjelp. De fleste trenger støtte fra nettverk, skole eller barnehage for å be om bistand fra for eksempel krisesenteret. Nå var det ingen der.

LES SAKEN: Halvparten av studentene føler seg ensomme. – Jeg får helt vondt av å tenke på det

Høsten 2019 ble det klart at antall bekymringsmeldinger til barnevernet, og alvorlighetsgraden av meldingene, i etterkant av nedstengingen var alarmerende. Det ble åpenbart at å redusere mulighetene for fysisk, kulturell og sosial aktivitet for barn og unge, er uheldig – nærmest uforsvarlig. og det går hardest utover de mest sårbare barna. De som trenger storsamfunnet mest.

Ungdommene våre har varslet om en psykisk helsekrise. SHOT-undersøkelsen blant studenter viste at hele én av fire har så alvorlige psykiske vansker at de har vurdert å avslutte livet. Langt flere enn det strever med psykisk helse, sannsynligvis som et resultat av isolasjon og restriksjoner i samfunnet. Studietida ble ikke slik den kan være, fylt av nye bekjentskap, festivaler, fellesskap og forelskelser. Derfor har vi siden skolene ble gjenåpnet vært opptatt av å holde de mest mulig åpne og ikke ha strengere begrensninger på idrett-, kultur- og fritidsaktiviteter for de yngste enn strengt tatt nødvendig.

LES SAKEN: Ingen visste hva Lasse egentlig tenkte

Vi nærmer oss slutten på en altfor lang maraton av krise- og unntakstilstand. I denne innspurten vil vi fortsette med – så langt det er forsvarlig smittevernfaglig – å gjøre det vi kan for å skjerme barn og unge for de mest inngripende tiltakene. Det betyr at tiltakene for å begrense sosial kontakt i samfunnet først og fremst må rettes mot den voksne delen av befolkningen. Vi voksne må ta et ekstra ansvar for at vi i størst mulig grad skal kunne skjerme ungene våre.

Så må skillet mellom barn og voksen gå et sted. 20 år er der grensa er blitt satt. Det er forståelig at det er frustrerende for en 21-åring. Hadde grensa vært 18 ville det vært tilsvarende frustrerende for 19-åringen. Grensa på 20 år er satt i henhold til covid-forskriften.

Ingen vet helt sikkert hvordan vi lander denne krisa. Men vi vet allerede nå at den kan gi alvorlige konsekvenser på mange ulike områder. Vi skjermer barn og unge for å prøve å minske og hindre de helt uakseptable konsekvensene. Barndommen er sårbar. Ungdomstida kort, viktig og flyktig. Derfor skjermes barn og unge.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Hør også: Kampen om trønderbenken 4 juni