Takket være fremsynte, riktige folk, tar jeg nå en solid utdanning slik at jeg ikke blir en utgiftspost for samfunnet den dagen mine barn blir myndige, skriver Maj Lehn.  Foto: PTIVAT

Det har vært en kamp, men nå kan jeg si: Jeg har det bra!


#min valg kamp sak

Politikerne har sine valgkampsaker. Hva er din? Send innlegg til debatt@adresseavisen.no.


#minvalgkampsak: Velferdsstaten

Da jeg ble forespurt om å skrive et debattinnlegg i Adressa om hva jeg mener burde settes på dagsorden under valgkampen, begynte jeg å bla i arkivet i hjernen etter alt jeg stiller meg kritisk til. For kritikk er nettopp det debatter ofte bygger på, og også det som er nødvendig for endring og vekst. Vi mennesker responderer ofte mer på det som er feil enn på det som fungerer, slik sett så blir vårt samfunn ofte malt i ganske dystre farger. Vi skal absolutt ha rom for de kritiske stemmene og slippe til de som har blitt glemt eller overkjørt, et demokrati er avhengig av dette. Men, jeg mener at det er like viktig å se på hva som faktisk fungerer, slik at vi kan fortsette med det og bygge videre derifra.

LES FLERE #MINVALGKAMPSAK-INNLEGG HER

Som aleneforsørger med to barn, hvorav mitt eldste har en svært sjelden tilstand som gjør henne avhengig av omsorg 24/7, så har jeg litt av hvert jeg kan plukke fra hva det gjelder ting som kunne ha blitt gjort annerledes. Jeg har opplevd å sitte isolert, med minimal hjelp og uvitenhet om hva jeg faktisk har krav på av støtte for å stå i hverdagen. Det er det nok dessverre flere som gjør den dag i dag. Jeg derimot, kan si at i dag så har vi alt vi trenger. Vi har avlastningstilbud, vi har stønader slik at økonomi ikke skal bli et stort bekymringsmoment i en allerede krevende hverdag. Vi har et team av dyktige mennesker som består av skole, ergo- og fysiotjenester, medisinsk personell med flere. Vi tilhører et sykehus som rommer flere ildsjeler, som gjerne strekker seg den ekstra mila for å hjelpe. I dag eier jeg en egen bolig, tar mastergrad på universitetet og har to barn som opplever en trygg og god hverdag.

LES MER: #minvalgkampsak: Jeg vil gi barna mine norsk kjøtt og melk

Veien hit var alt annet enn rett frem og enkel. Det har vært en kamp. Det som utgjorde den store forskjellen, var to ting: Min evne til å ikke gi opp og de rette menneskene. De rette menneskene må understrekes. De er folk som ikke bare gjør jobben sin, men som brenner for den og ser det helhetlige i det de gjør. Dette skulle vært standarden, og ikke unntaket i vårt velferdssystem. Der menneskeligheten råder, kommer bærekraften frem. Der kynismen og innsparinger leder an, taper alle til slutt. Det er enkelt, men fortsatt så vanskelig. Skulle jeg pekt på noe, måtte det være et rop om å styrke ressursene og heve kompetansen i kommunene, tenk fremover og helhetlig, ikke isolerte kostnader her og nå. Takket være fremsynte, riktige folk, tar jeg nå en solid utdanning slik at jeg ikke blir en utgiftspost for samfunnet den dagen mine barn blir myndige.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Det handler også om perspektiv. Jeg kjenner en familie i USA, som har et barn som er født med den samme tilstanden som mitt barn. De møttes i militæret. Da deres sønn ble født, var far i familien vurdert ikke tjenestedyktig grunnet en kneskade og PTSD. På grunn av helsesystemet i USA, var eneste mulighet for å kunne ha råd til å la sønnen være på sykehus, og få nødvendig helsehjelp, at mor dro ut i krigen i Afghanistan. Ett år borte fra sitt nyfødte, førstefødte barn, for å kunne sikre han livet.

Slik er det ikke her i Norge. I Norge har barnet rett på sine foreldre. Vi har et helse- og velferdssystem som står parat og yter det det har mulighet til. Mine økonomiske bekymringer dreide seg aldri om en sykehusregning. Det er jeg takknemlig for. Som aleneforsørger i Norge har jeg krav på visse stønader som fører til at jeg slipper å jobbe tre jobber for å få endene til å møtes. Som kvinne i Norge har jeg rett på like rettigheter som menn i jobbmarkedet og i utdanning, og jeg har tilgang på viktige helsetjenester som for eksempel selvbestemt abort.

Vi må bevare det vi har, vi innser ikke hvor privilegerte vi er før vi ser hvor store kontraster det er i verden rundt oss. Derfor er det så viktig å se på hva som gjøres riktig, slik at vi ikke plutselig en dag finner på at vi skal prøve noe radikalt annerledes og tar vekk ordninger som er livsviktige, fordi vi har svartmalt vårt eget system. Mer menneskelighet, mer perspektiv og mer ressurser inn i debatten om våre helse-og-velferdsordninger er viktig, og det er også mer søkelys på hva som fungerer. Min valgkampsak er da derfor, kort sagt: Å ta det som fungerer og bygge videre på det, med menneskelighet, helhetlig perspektiv og bærekraft i sentrum.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!


Kampen om trønderbenken Øyvind Håbrekke (KrF)Kreditering: Rune Petter Ness