Norsk studentpolitikk og helsepolitikk har ikke fungert. For selv om de fleste studentene vil klare seg, er det all grunn til å være bekymra, skriver drop out-student og politiker.  Foto: Privat

Arrogant om studentenes situasjon

Jeg begynner å bli ganske lei av voksne som skal fortelle oss unge at vi egentlig ikke har det så vanskelig. Studentene sliter fordi livet er vanskelig akkurat nå, og regjeringa knapt har gjort noe for å hjelpe unge, ikke fordi «det er litt kult» å ha det kjipt.

Kommentator Kari Hovde slenger seg på den siste ukas bølge av å fortelle studentene at må slutte å sutre sånn. Det er jo tross alt ikke så ille, føler de seg berettiget til å mene, de som ikke har satt foten på et universitet på mange tiår. Og i hvert fall ikke har prøvd å være student under halvannet år med pandemi og innskrenkninger vi ikke har sett i fredstid. Studentenes egentlige problem er ikke nedstengingen som følge av korona, men at avisene skriver for mye om psykisk helse, mener Hovde. Det er en syltynn logikk – at det er mindre stigma rundt psykisk helse og om hvordan rotteracet påvirker oss alle, er nok en langt mer sannsynlig forklaring.

Av voksne får vi unge ofte høre at tjueåra og studenttida er en av de beste periodene i livet. Da er det ikke pensum man mimrer tilbake til. Man tenker på de nye vennene man fikk, sene kvelder man skal fortelle historier fra i årevis etterpå, og spontane ferieturer til land man knapt kan uttale navnet på. Kort og godt: å være ung. Å miste den opplevelsen gjør vondt.

Alt dette er det som veier opp for det kjipe med å bo trangt med dårlig råd, stresset med å mestre fag og stå i mange av livets utfordringer for første gang. Det siste året har unge opplevd alle nedsidene med å være student, uten de vanlige tingene som veier opp og gjør studietida til fine år likevel.

I boka «Livssorg» skriver Janette Røseth om sorgen over å miste livet slik man kjenner det, og over at fremtiden ble plutselig noe annet enn man hadde sett for seg. Det tror jeg de aller fleste studenter har kjent mye på det siste året. Jeg tør påstå at voksne som har etablert seg med stabil jobb, egen bolig, hytte på fjellet og 2,5 barn, ikke kjenner på den samme følelsen – og skal derfor passe seg for å si at studentenes opplevelser ikke er reelle.

Men Hovde stemmer altså i med kjendispsykolog Peder Kjøs, som mener at studentene bare kjeder seg og ikke egentlig er psykisk syke. Det er selvfølgelig forskjell på å ha det kjipt og å være psykisk syk. Men psykisk uhelse kommer ikke av seg selv. Å være ensom, med dårlig råd, uten jobb og med få meningsfulle fritidsaktiviteter samtidig som man skal prøve å mestre et fag på fra soverommet, kan hver i seg bidra til at hverdagen går fra kjip til vanskelig.

Hovde overser også glatt poenget om at studentene selv er tydelige på at livet ikke bare er dritt for tiden, men at de sliter. Halvparten av studentene sier at de opplever alvorlige psykiske symptomplager under korona. 1 av 4 studenter sier de har tenkt seriøst på å ta sitt eget liv. Slike skremmende tall har vi faktisk ikke råd til å bagatellisere. De fleste studentene vil nok klare seg greit nok. Men klarer vi å forhindre de som sliter mest fra å faktisk bli virkelig psykisk syke? Mye tyder på at svaret er nei. Unge som trenger hjelp, får ofte paradoksalt nok beskjeden om at de ikke er syke nok, eller fanges aldri opp av systemet i det hele tatt.

Når tusenvis av studenter har blitt sittende på hybelen i lange perioder, kanskje uten å ha rukket å bli skikkelig kjent med klassekameratene sine, er det enda vanskeligere å fange opp hvem som sliter og hjelpe dem før det går for langt. Under korona har regjeringen gitt smuler til psykiske helsetilbud for studentene, så det er mange som aldri har fått den praten som kan hjelpe dem på rett vei igjen. Den vonde sannheten om selvmord er at mange av dem kommer uten forvarsel for omgivelsene. Vi er naive om vi tror at det ikke også gjelder unge som sliter under korona.

Hovde burde brukt plattformen sin til å tale studentenes sak. For når det kommer til stykket, har ikke regjeringen ville prioritert oss unge. De ga studentene en knapp milliard som først og fremst besto av tilbud om mer gjeld, mens oljebransjen fikk milliardene kastet etter seg (mer enn de selv ba om!).

Diskusjonen kan ikke være om studentene har det fælt eller ikke. For det vet vi at de har. Vi må diskutere alt studielån under korona bør bli til stipend, for å kompensere for dårligere læringsutbytte. Vi må snakke om hvordan vi skal sikre studenter som blir permittert, må få rett på dagpenger på lik linje med andre arbeidstakere. Hovde burde tatt til ordet for å permanent heve studiestøtten og la den gjelde hele året, så færre studenter må leve under fattigdomsgrensa. Og vi må på alvor ta diskusjonen om unge skal flyttes fram i vaksinekøen.

Om ikke annet kan Hovde sette søkelys på det virkelig problematiske ved tallene – nemlig at de har økt fra et allerede høyt nivå. Selv før korona hadde 19 prosent av studentene skadet seg selv med vilje, én av fem hadde seriøst vurdert selvmord og en tredel var ensomme. Norsk studentpolitikk og helsepolitikk har ikke fungert. For selv om de fleste studentene vil klare seg, er det all grunn til å være bekymra.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook