Mange ganger har jeg selv ønsket å dele virkeligheten. Dessverre har jeg også vært redd, redd for stigmaet og redd for å bli dømt, skriver Martine i dette innlegget.  Foto: Privat

Martine (20): Vi trenger mer åpenhet om mental helse

Health Data UK viser til en økning i depresjon, angst og selvmordstanker siden pandemien startet. I Norge har også FHI tall som viser at én av fire ikke er fornøyd med livet, og at én av tre studenter er ensomme. Dette er alvorlig, høye tall som tydeliggjør at kampen for en god mental helse for alle er langt fra over. En ting er at vi trenger flere og bedre tilbud til folk som sliter, og kortere ventetider hos psykologen, men det er noe annet som også må endres: Åpenheten rundt mental helse.

LES OGSÅ: Å snakke mer om selvmord kan berge liv

Det å åpne seg og stå fram om sin mentale helse kan være det vanskeligste man gjør. Likevel er det nødvendig. Når det ikke er nok profesjonelle der ute, må man kunne søke hjelp blant sin egen krets, blant venner og spesielt innenfor familien. Vi trenger også å se mer av tematikken i media, med respekt fra andre som er utenforstående. Respekt, og ikke fylte kommentarfelt med kommentarer om hvordan mentale lidelser kun er en unnskyldning for å gå arbeidsledig hos Nav, eller at dagens ungdom bare syter.

Kommentarene ovenfor kommer ofte fra den eldre generasjonen, men også blant unge kan man møte mye motstand. Det å poste om sin egen psykisk helse kan bli sett på som ett ønske om oppmerksomhet, og man er redd for konsekvensene. Hva om det går utover framtidige jobbmuligheter, eller hvordan kjente og kjære vil oppfatte deg? Selv er jeg en av dem som har vært redd for å åpne meg til andre. Om det er mine egne foreldre, nærme venner eller følgere på sosiale media.

LES OGSÅ: Ingen visste at Lasse hadde slike tanker – han ble bare 25 år

Redd for å høre kommentarer som at jeg bare må smile, at jeg må tenke positivt. Redd for å ikke bli sett, ikke bli hørt, og ikke få det akseptert at jeg kan være både flink student og gå til psykolog på samme tid. Jeg skal ikke snakke for alle som sliter, men den store majoriteten gjør alt for å bli bedre. Vi kjemper en kamp hver dag, og forsøker likevel å passe inn i A4-livet. Vi forsøker så godt vi kan å være gode venner, gode kjærester og gode barn. Likevel er alt vi ber om å bli hørt, og akseptert.

Midtnorsk debatt: Vi skal tørre, og vi skal vise Trøndelag at vi kan snakke om selvmord

Statistikken viser at jeg er langt ifra alene, men med dette stigmaet fortsatt hengende over som en mørk sky så kommer vi ikke langt. For hva hjelper det at man poster på sosiale media at man lever livet, at man reiser, henger med venner og smiler. Viser fram ett perfekt liv, når man egentlig sliter og lever i frykt for at andre skal se igjennom fasaden. Dette hjelper trolig ikke alle andre som også har det vanskelig, man føler seg alene.

LES OGSÅ: Mor til tenåring med selvmordstanker: Jeg trenger bedre hjelp til å være pårørende

Mange ganger har jeg selv ønsket å dele virkeligheten, hvordan kjæresten min til tider må være deltidspsykolog eller hvordan jeg på vei til den svært fotogene ferien fikk to panikkanfall. Dessverre har jeg også vært redd, redd for stigmaet og redd for å bli dømt. Jeg ber derfor om hjelp til mer åpenhet. Til åpenhet, slik at vi kan se vi ikke er alene og respekt fra resten som ikke forstår. Jeg vil se mer bak fasaden, av politikere, av venner og av kjendiser jeg ser opp til på sosiale media. For man vet aldri helt hva en annen person går igjennom, men vi kan lytte, vi kan støtte og vi kan dele.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe