Mitt kristne menneskesyn gir alle mennesker, også de ufødte, egenverdi. Derfor er abort en helsetjeneste jeg egentlig ikke kan se for meg at jeg vil benytte meg av, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Privat

Det ufødte barnet har også verdi

Det fikk jeg erfare igjennom et spesielt svangerskap. Lille Miriam ble født 11. september i 2001. Da hadde hun allerede levd ferdig livet sitt. Og jeg hadde levd sammen med henne, kjent sparking og samlet strekkmerker, og sett henne på elleve ultralydundersøkelser.

LES OGSÅ: Me vart møtt med empati og omsorg

Fosteret ble på vår andre ultralyd diagnostisert med Trisomy 18. En diagnose som innebærer tidlig død, oftest etter fullgått svangerskap, en sjelden gang etter noen år som pleietrengende. Jeg gjorde det klart med en gang at abort ikke var et alternativ for meg, selv om jeg ikke var helt stø i stemmen ved første møte med lege og jordmor på Norsk Senter for fosterdiagnostikk. Mitt kristne menneskesyn gir alle mennesker, også de ufødte, egenverdi. Derfor er abort en helsetjeneste jeg egentlig ikke kan se for meg at jeg kan benytte meg av.

LES OGSÅ: Gode grunner for å beholde dagens abortlov

Men lett var det ikke. Jeg hadde blitt virkelig redd da jeg i hui og hast, uten tilstrekkelig informasjon, ble skysset fra Levanger Sykehus til St. Olavs. På bilturen innover tenkte mannen min og jeg alle mulige tanker, men en gravid småbarnsmor er vanskelig å trøste. Var det kreft de hadde sett på skjermen, som gjorde at de så brått avslutta ultralyden? Skulle vår førstefødte sønn bli morløs fordi noe var galt med meg?

Legen beroliget oss fort og fortalte oss om Trisomy 18. Dette er en kromosomfeil, i samme klasse som Downs syndrom, bare at barna oftest ikke lever opp. Og jeg tenkte på den herlige broren til en barndomsvenn som hadde Downs. Fra da av var jeg forsonet med barnet i magen min. I hvert fall i noen timer før tankene igjen ble tunge.

LES OGSÅ: Politiker og jordmor i abortdebatten: Dette blir meget utfordrende

Miriam var en jeg fikk se mange ganger på skjerm. Vi fulgte livet hennes hver tredje uke. Vi så henne vokse, og hjertet hennes som var annerledes enn alle andres, slå som en trommeslagers. Det å se magen vokse, men ikke kunne innrede barnerom var vondt. Det å avvise folks glede over en gravidmage var brutalt.

Den dagen flyene fløy inn i tvillingtårnene, var siste dagen jeg kjente liv. Det var omtrent ei uke til termin, og håpet om å få se henne inn i øyene levde. Jeg ville så gjerne si til henne at jeg elsket henne. Som klistret til tv'n ble jeg vitne til vår tids største terroraksjon, og som alle andre ble jeg rystet inn til sjelen. Dagen etter var min siste ultralyd, og da hadde trommen stoppet.

Miriam ble født etter noen få timer etter åtte og en halv måneds svangerskap, og jeg fikk alt man tilbød av smertestillende i 2001. Da var hun død. Babyen skulle selvsagt ikke tas hensyn til, og som nå firebarnsmor, hadde jeg min minst smertefulle fødsel. Legen kom innom på slutten og uttalte at dette hadde vært en vakker fødsel, fredelig og fin.

Miriam fikk ligge i ei lita vogn de første timene etter fødsel. Jeg syntes det var ulidelig vondt da jordmor ville trille vogna ut fra rommet om kvelden. Kroppen min trodde jeg hadde en baby å ta meg av, og jeg ville liksom ikke gi slipp. Det å se på dette perfekte lille mennesket, to kilo og 45 cm lange Miriam, med røde lepper, lange negler og blondt hår, var likevel viktig for å få sjel og kropp til å forstå. Sorgen tok uansett måneder og år å bearbeide. Leger og annet personal som jeg møtte på St. Olavs, var gode medmennesker og samtalepartnere på veien gjennom denne vanskelige tida.

Miriam hadde sitt lille liv, og vi sang salmen. «Du vet vel om at du er verdifull» i sykehuskapellet. I kapellet satt både helsepersonell, familie og venner. Noen med sykdom og livskriser i egne liv. Det å bli minnet på at vi har egenverdi, selv når vi ikke kan gi noe tilbake, var en gave dette svangerskapet ga oss. Vi fikk ta del i livets dramatikk, både sorg og glede, gjennom baby Miriams åtte og en halv måneders lange liv.

Jeg er i dag takknemlig for at livet ikke kan planlegges ned til minste detalj. Glad for at jeg ikke trenger å forstå alt, eller kontrollere alt. Glad for en gutt til, og ei jente til, som jeg fikk i årene etter. Selv det å bære Miriam fram har blitt en erfaring jeg nå er takknemlig for.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe