Jeg vil heller ha en vakker kopi enn en en prisbelønnet grå dunk, skriver Jan B.Vindheim til svar på Trygve Lundemos kommentar.  Foto: Morten Antonsen

Vakre kopier eller ekte uhygge?

Trygve Lundemo gjør det lett for seg selv, når han i Adressa 27/4 argumenterer mot arkitekturopprøret. Han reduserer nemlig motstanden mot stygge og livsfiendtlige byer til et ønske om å kopiere gamle bygg. Så dumme er hans meningsmotstandere imidlertid ikke. Det er faktisk godt dokumentert at menneskers lykke og tilfredshet øker når de omgis av bygninger med varierte detaljer, gjerne ornamenter og kruseduller, framfor de glatte og ofte fargeløse fasadene som lenge har dominert nybygging også i Trondheim.

LES OGSÅ: Statsforvalteren opphevet politikernes ja til fortetting på Byåsen

De siste årene har jo eplehagene rundt byen blitt fylt opp med grå kasser, mens det i mer sentrale bystrøk gjerne er meter på meter med betong og glass. Slike bygg haster vi forbi, de gir ingen stimulans til vår glede ved form og farge. Naturligvis er det produsert vakre bygg i moderne stil, jeg er enig med Lundemo i at den den nye katolske domkirka er en berikelse for byen, og er opprørt over forfallet ved Kunstindustrimuseet i Nordre gate, men heller ikke disse byggene har detaljer som beriker gatemiljøet, slik for eksempel jugendbyggene i Midtbyen gjør.

LES OGSÅ: Folk trives ikke med moderne arkitektur.

Der jugendbyggene på sitt beste for eksempel har skiftende utsmykking rundt vinduer og dører, har de moderne byggene en ideologisk og standardisert mangel på slik utsmykking. Det er naturligvis mulig å innpasse vakre fasadedetaljer også nyere bygg, men det gjøres ikke. Lundemo vil ha seg frabedt «kopiering» av gamle bygg. Han om det. Jeg vil heller ha en vakker kopi enn en prisbelønnet grå dunk.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe