Elbilpolitikken er en susesshistorie, skriver innleggsforfatterne. Men spør hva med de som ikke har økonomi til å kjøpe seg elbil og få fordelene av disse tiltakspakkene, selv om det kan være både klimavennlig og økonomisk rasjonelt.   Foto: NTB / Scanpix

Er det grønne skiftet bare for de rike? 

Klimakrisen krever store endringer av hele samfunnet. Men den vil kanskje ha størst innvirkning på dem som allerede sliter økonomisk. Selv om lavinntektsgruppene produserer minst CO₂, har de ofte minst innflytelse på beslutningene som tas og får minst tilbake.

LES OGSÅ: Å være best på bærekraft må lønne seg

«Heile samfunnet må dra i same retninga for at vi skal nå klimamåla og lukkast med det grøne skiftet», står det i regjeringens klimamelding lansert tidligere i år. Norge skal bli et lavutslippssamfunn og oppnå store kutt av klimagassutslipp allerede innen 2030. En slik omfattende samfunnsomstilling krever statlige tiltak som har legitimitet i befolkningen. Legitimiteten svekkes når endringene ikke er rettferdige.

Eksempler på dette har vi sett i Frankrike med «gule vester»-protestene, eller her i Norge med protestene mot økte bompengeavgifter. Derfor er det viktig å se på de sosiale implikasjonene ved klimatiltak og hvordan fordeler og ulemper knyttet til tiltakene er fordelt i befolkningen. Klimatiltakene må utformes rettferdig slik at alle innbyggere kan være med på omstillingen.

LES OGSÅ: Elektrifisering kan true natur og klima

Mange av de klimatiltakene som regjeringen foreslår, forutsetter at folk endrer adferd. Grønn skattekommisjon identifiserer for eksempel barrierer til adferdsendring som «mangel på informasjon» og at «begrensede kognitive ressurser kan også medføre at husholdningene tar valg som ikke er økonomiske rasjonelle» (NOU 2015: 15).

Adferdsendring forstås dermed hovedsakelig som motivert av rasjonelle økonomiske valg. I en slik verden vil det grønne skiftet være avhengig av innbyggere med tilstrekkelig kunnskap og stor nok lommebok til å investere i ny teknologi. Betyr det at alle kan delta i det grønne skiftet hvis de bare tar rasjonelle økonomiske valg?

Menneskers avveininger til å gjøre rasjonelle valg handler om mye mer enn økonomisk vinning i framtiden. Det handler like mye om mulighetsrommet til å kunne ta bærekraftige valg. Myndighetenes økonomiske tiltak og strategier for å bevege samfunnet i en bærekraftig retning, kan derfor oppfattes som urettferdig og kan være sosialt ulikhetsskapende.

Les også: Grønn verdiskaping bygger fremtidens næringsliv

Ifølge SSB tilhører de fleste innbyggere i Norge husholdninger med relativt god økonomi. Samtidig har inntektsforskjellene vokst noe, og andelen i husholdninger med lavinntekt har økt. I 2019 hadde i alt 11,2 prosent av alle husholdninger lav inntekt, det vil si under 60 prosent av medianinntekten (SSB, 2021). Andelene med lavinntekt har økt spesielt mye blant personer med nedsatt arbeidsevne, innvandrere, enslige forsørgere, par med barn under 18 år og uføretrygdede. Hvilke muligheter har disse gruppene til å delta i det grønne skiftet?

LES OGSÅ: Hvor grønt er det grønne skiftet?

Når man ser på transportområdet, nevnes ofte Norges elbilpolitikk som suksesshistorie. Tiltakspakken omfatter fritak fra engangsavgift ved kjøp av elbil, moms eller trafikkforsikringsavgift, og på noen steder gratis offentlig parkering, fritak av bompenger eller lavere takst og å kunne kjøre i kollektivfeltet. Hva med dem som ikke har økonomi til å kjøpe seg elbil og få fordelene av disse tiltakspakkene, selv om det kan være både klimavennlig og økonomisk rasjonelt? Når alternativet er å ta kollektivtrafikk, sykle eller gå, så er spørsmålet: Hvilke tiltakspakker eksisterer når det gjelder, buss, trikk og sykkel?

Et annet relevant område er energitiltak i privatboliger. Hvem er f.eks. Enovas støtteordninger tilpasset til? Ifølge interesseorganisasjonen Huseierne støtter ikke Enova de mest populære energitiltakene i norske hjem og derfor er det få som har en reell sjanse til å få bidrag når de investerer i energitiltak hjemme (Öberg, 2020). I tillegg kan støtteordningene oppfattes som vanskelig tilgjengelige og stivbeinte. Enovas virkemidler retter seg først og fremst mot dem som har midler til å kunne gå til innkjøp av og utføre oppgraderinger. Det er altså ikke hverkvinnsen som vil ha mulighet til å investere i solcelleanlegg, jordvarme, vannbåren varme eller etterisolere tak og vegger. Hva med dem som knapt får dagene til å gå rundt økonomisk? Finnes det støtteordninger for dem?

Investeringer i elbiler og energitiltak i privatboliger er viktige faktorer for å dreie samfunnet i en bærekraftig retning, men hva med innbyggernes valgfrihet og det økonomiske rasjonale når det gjelder innkjøp av kortreiste og bærekraftige produkter som gir gunstigere klimaavtrykk? Har lavinntektsgruppene de samme økonomiske forutsetningene til å kjøpe kortreist og økologisk mat eller dra på interrailtur?

Forutsetningene for det rasjonelle, og at noen har begrensede kognitive ressurser bør tas opp til ny vurdering når det gjelder grunnlaget for oppfyllelsen av et bærekraftig og inkluderende samfunn. For hvem er det egentlig som lever et lavutslippsliv?

Vi har ulike sosiale, økonomiske og teknologiske forutsetninger for å møte framtiden, men hvis vi skal lykkes, må flest mulig bli med på omstillingsprosessene. Da blir det viktig å forstå de sosiale virkningene av energi- og klimatiltak, og hvorvidt disse tar inn over seg og forsøker å overvinne sosiale rettferdighetsutfordringer. Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU har fått støtte fra Forskningsrådet til å undersøke disse problemstillingene nærmere.

Prosjektet tar utgangspunkt i kompetansen og perspektivene fra husholdninger med lavinntekt for å studere likhet og rettferdighet i det grønne skiftet. Sammen med lavinntektshusholdninger fra Trondheim, Stavanger og Bergen skal prosjektet utvikle energi- og klimatiltak som gir fordeler, fremfor byrder, for lavinntektsgrupper.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe