Jeg markerer 1. mai med en ingefærøl hvert år, og i år kommer det til å smake som ingefærøl skal: Preget av varmen til sosialdemokratiet, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Privat

Arbeiderklassen har vokst opp

For mange er 1. mai en festdag og en dag som gir et veldig nødvendig avbrekk i en hverdag som krever mye fra alle. Det er det også for meg. Men i tillegg til å være en festdag, er det en dag jeg ser til med en form for ærefrykt. For, det er arbeiderklassens dag; vår dag. En dag som minner oss om alle de som kom før oss, og en dag som markerer de mange kampene som står igjen. Jeg markerer 1. mai med en ingefærøl hvert år, og i år kommer det til å smake som ingefærøl skal: Preget av varmen til sosialdemokratiet og det enkle faktum at jeg lever et trygt og godt liv med mine kamerater, min familie og min kjæreste. Men, dette livet mitt er ingen selvfølge.

LES OGSÅ: Hører dere brødre?

I store deler av verden ville mine foreldre stått i en umulig situasjon, hvor de har to barn med diabetes og ikke råd til medisin til noen av dem. Akkurat slik helt ekte mennesker gjør hver eneste dag. Og det er i et forholdsvis godt etablert land. Andre land, smadret av kolonialisme, udemokratisk påvirkning og andre faktorer står i dag igjen med den daglige undertrykkelsen. Sult, på en jordklode som godt kan fø mange ganger vår befolkning. Tørstedøden og sykdommen som kommer med urent vann, som konsekvens av uregulerte og privatiserte vannverk. Dette i tillegg til de mange mennesker og barn som jobber i hjel uten lov til å organisere seg for bare noen øre mer i timen. Kapitalismens uregulerte tryne er virkelig noe for seg selv.

LES OGSÅ: Markerte 1. mai i Malvik

Jeg var ikke heldig som ble født i Norge; flaks har ingenting med arbeiderbevegelsens seire å gjøre. Det er solidariteten i arbeiderklassen som redder livet mitt hver eneste dag, og det er kampene arbeidsfolk kjemper hver eneste dag som gjør det mulig. Det er solidariteten, evnen til å kjempe sammen og for hverandre, som gjør det mulig å slå tilbake bølge etter bølge med covid. Det er, helt enkelt, solidaritet mitt ingefærøl smaker på 1. mai. Men, jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet da «Alle skal med» var slagordet, og det har jeg tatt til hjertet. Arbeiderklassen kan ikke gi seg før alle har et tak over hodet, mat på bordet og et verdig liv å leve.

Og ja: Arbeiderklassen er ikke helt det samme som den en gang var. Før tegnet man ofte et bilde av at det var den enkle industriarbeider mot den stolte direktør. Det var selvsagt mer nyansert da, og det er mer nyansert nå. Arbeiderklassen er like bred som den er fantastisk; det er vi som lever av å selge arbeidet vårt. Ja, det er oljeplattformarbeideren, sykepleieren og servitøren; men det er og læreren, kunstneren og gründeren med tre ansatte og en drøm.

Når vi står sammen på tvers av kunstige skillelinjer som «offentlig» og «privat», får vi til ting som land med betydelig flere ressurser ikke makter. Det vil alltid være de som prøver å spille oss opp mot hverandre, og som mener at rikdom kun skal komme de få til gode. Samtidig som den øverste én-prosenten nå tjener hver femte krone, er en femtedel av befolkninga så økonomisk undertrykt at de tvinges til leie; noe Høyre-regjeringa selvsagt mener er helt okei.

Arbeiderklassen har vokst opp – og den er sterkere enn før. I dens bevegelses spede barndom bygde man landet med enorme prosjekter som helsevesenet, skolesystemet og en velferdsstat uten like i verden. Tenk nå bare på hva vi, helt vanlige folk, kan bygge om det endelig ble vår tur igjen. Tanken gir meg ikke bare gåsehud, den gir meg en bunnsolid tro på en lysere fremtid etter covid. Gratulerer med dagen!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe