Økonomisk har det jo vært en del fram og tilbake om hyttebygging er lønnsomt for andre enn enkelte store grunneiere og utbyggere, skriver forskeren i dette innlegget.  Foto: Privat

Er det så farlig med noen flere hytter?

Denne uken deltok jeg på konferansen Grønn hyttelab, arrangert av NTNU, Oppdal kommune og Nasjonalparken Næringshage. Arrangørene stilte meg spørsmålet i tittelen, og det går rett til kjernen av både problemet med, og min forskning på, bærekraftig arealforvaltning:

LES OGSÅ: Hyttelivet betyr mer for både distriktet og byer

Bit-for-bit utbygging og problemet med samlet belastning. For: Det er ingen som mener at en hytte her og en hytte der, utgjør et stort problem. Men: Jeg har heller aldri møtt noen som mener at det å bygge ned 30 fotballbaner med villmarkspreget natur hver dag, som vi gjør i Norge i dag, er bærekraftig på sikt. Fritidsboliger utgjør nå rundt en fjerdedel av arealet vi bygger ned årlig. Og i tillegg til hyttas eget arealmessige fotavtrykk, kommer hyttebrukernes mange fotavtrykk i stier og løyper i områdene rundt, som skaper problemer for dyreliv som vill og tam rein.

Et grønt skifte i fritidsnæringen forutsetter derfor at man også tar hyttas arealforbruk med i beregningen. Det er imidlertid to store spørsmål som må besvares: Hvilken beregning? Og: Hvordan skal vi få koblet sammen vår daglige praksis med de store sumeffektene? Når er det nok hytter?

LES OGSÅ: Vil du dele hytte med Hansen på Tiller?

Nå er det heldigvis ikke jeg som skal bestemme hvor mange hytter det er fornuftig å bygge i Norge, men som forsker spør jeg hvor fornuftig det er at ingen andre har bestemt det heller. I dag er det sånn at vi ikke engang vet hvor mye vi har planlagt å bygge ned. Det finnes ikke en samlet oversikt over tomtereserven, altså hvor mye areal kommunestyrene i Norge allerede vedtatt å bygge ned. Det finnes heller ikke noen oversikt over hvilke naturverdier vi har; vi mangler et økologisk grunnkart over Norge. Så vi vet verken hvilke verdier vi har, hvilke vi allerede har mistet eller hvilke vi kommer til å miste.

LES OGSÅ: Hyttekommunene har seg selv å takke

Dette henger tett sammen med at det å bygge ned natur er helt gratis. Ødelagt eller tapt natur regnes heller ikke som en kostnad. I økonomisk teori kaller man dette eksternaliteter; en økonomisk kortslutning som gjør at de miljømessige kostnadene ikke er tatt med inn i regnskapet. Måten Norge fører sitt nasjonale regnskap på, gjør at man forenklet sagt kan si skogen ikke har en verdi før den er hugget ned til tømmer. Da er det helt naturlig at skogens ro faller igjennom mot inntektene som utbyggere lover.

Økonomisk har det jo vært en del fram og tilbake om hyttebygging er lønnsomt for andre enn enkelte store grunneiere og utbyggere. Telemarksforskings rapport om dette fra 2017 viser at det for kommunen som helhet så vidt er lønnsomt, men for kommunens driftsbudsjett er det negativt hvis man ikke innfører eiendomsskatt. Da er ikke forbruket av arealer og tap av framtidige naturgoder tatt med i regnestykket, fordi det rapporteringssystemet vi har bygget opp i Norge ikke regner naturtap som en kostnad. Jeg mener man å få fram hva denne næringsutviklingen virkelig koster, og for at kommunestyrene skal ta valg som er bærekraftige på lang sikt, må de ha noen flere redskap å støtte seg på.

LES OGSÅ: Her selges hyttetomter for over 50 millioner

For at den samlede effekten av arealendringer skal tas hensyn til, trenger vi derfor landsdekkende systemer som fanger opp dette. Nedbygging av både naturområder og matjord skjer stykkevis og kommunevis. De som tar de enkelte beslutningene ser ofte ikke hele det store bildet – og vi ender opp med noe som ofte beskrives som «døden gjennom tusen små stikk», eller en allmenningens tragedie. Et nasjonalt arealregnskap vil gi kommunene bedre systemer for å fange opp sum-effektene av arealendringer og nye planforslag. Det vil også gi de lokale kommunestyrene bedre styringsredskap for arealutviklingen i egen kommune.

Et regnskap for areal og natur ble etterlyst allerede på 70-tallet, og Riksrevisjonen etterspurte det samme da de kom med en knusende kritikk av norsk arealforvaltning i 2007. Og det er positive signaler; klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn bestilte en utredning om arealregnskap fra Miljødirektoratet i november 2020. Det må imidlertid politisk vilje til for å gjennomføre dette. Det må settes grenser for bruk og tap av natur på samme måte som det settes grenser for CO₂-utslipp. En bærekraftig arealforvaltning forutsetter at vi slutter å behandle hvert enkelt naturinngrep som en isolert sak, og heller ser hele arealforvaltningen i sammenheng i tid og rom. Et arealregnskap vil være et steg på veien mot dette.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook