Jeg står for hvert et ord. Den opplyste leser vil raskt se at poengene fremstår fri for de motiver jeg forsøkes tillagt, skriver Tom Myrvold (H) i dette tilsvaret.  Foto: Emilie Sofie Olsen

I Høyre tisser man på toalettet – ikke i brønner

Kommunistene Odd-Jarl Gerhardsen og Harald Reppesgaard kommer i et debattinnlegg i Adresseavisen 20. april med et bemerkelsesverdig angrep på undertegnede. Jeg ser ingen grunn til å forsvare mitt debattinnlegg. Det var ikke på vegne av partiet Høyre. Det ble skrevet på invitasjon fra debattansvarlig i Adresseavisen. Jeg står for hvert et ord. Den opplyste leser vil raskt se at poengene fremstår fri for de motiver jeg forsøkes tillagt.

LES SOFIE ROSTEN LØVDAHL: Har vi glemt 22. juli?

LES SVARET FRA GEIRMUND LYKKE: 22. juli – et angrep på mine verdier

Det politiske tankegods som presenteres i herrene Gerhardsen/Reppesgårds innlegg fortjener imidlertid oppmerksomhet. Hvis sitt partiprogram har uttalt formål om revolusjon i verdens mest velfungerende og egalitære liberale demokrati – Norge. Et partiprogram som ønsker at revolusjonære med våpen i hånd, skal overta samfunnets institusjoner om nødvendig. Brorparten av mitt yrkesliv som offiser har vært å forsvare landet mot slikt tankegods.

Et forsøk på gi «høire» ansvaret for de såkalte «riksrådsforhandlingene» med den tyske okkupasjonsmakten fremstår historieløs. Her var andre parti i førersetet. Stortinget slapp med skammen da forhandlingene sprakk 18. september. NKPs egen opptreden under okkupasjonen forherliges utilslørt. Da Tyskland invaderte Norge i 1940, forsøkte NKP egne krumspring i møtet med okkupasjonsmakten. De gikk inn for fortsatt legal kamp, blant annet fagforeningsarbeid og forhandlinger om muligheter for å delta i en ny regjering da Nygaardsvold hadde flyktet til England. Takk gud for kong Haakons resolutte opptreden i den saken.

LES OGSÅ: Tom Myrvolds innlegg om 22. juli

Spørsmålet bør heller være hvorfor kommunismen har gått til heden i hvert eneste tilfelle noen har forsøkt å implementere den? Det viktigste svaret er nok fraværet av maktkontroll i kombinasjon med kompromissløs rettskaffenhet. Så hvorfor farer så mange med harelabb over NKPs ideologiske skrifter? Svaret ligger nok i en ganske banal og historieløs, men veldig romantiserende forestilling om at kommunismen, selv om det gikk fryktelig galt, har en indre kjerne av godhet og solidaritet i seg. Kommunister har hjertet på rett plass. Det kan også være sant, men også folk med hjertet på rett sted kan føre ulykke over andre. Det har historien vist oss til gagns.

Denne feilkoblingen er dessverre ikke noe nytt i norsk politisk historie. Tilsvarende på norsk moderat høyreside ville naturligvis skapt ramaskrik. Man kunne like gjerne hatt et horn i panna.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe