«Det beste for mitt barn ble et varig hjem en annen plass enn hos meg»

Dette debattinnlegget sto først på trykk i avisa Innherred. Les også sak i Innherred: Blir løftet frem som klok og tøff (ekstern lenke).

Det prates mye om at foreldre bør bli flinkere til å be om hjelp, nå under pandemien har barnevernet mottatt økt mengde bekymringsmeldinger, det oppfordres til å ta kontakt og be om hjelp fra alle kanter.

Oppi alt dette føler jeg at en gruppe blir glemt, den grupper foreldre som selv har valgt å plassere et barn i fosterhjem. Jeg er en av dem, jeg vet mye om hvor tungt dette kan være, hvor alene man blir med alle følelsene og tankene.

Å plassere et barn i fosterhjem og fortelle åpent om det, er rett og slett ikke sosialt akseptert. Av en rekke private årsaker, ble jeg veldig syk da mitt yngste barn ble født, jeg klarte så vidt å ta vare på meg selv i tillegg var jeg helt alene om omsorgen, hjelpetiltak ble så klart prøvd, men forholdet mellom meg og barnet var allerede vanskelig at det beste for barnet ble å få et varig hjem en annen plass enn hos meg.

Nå er det ett år siden lillemann flyttet til sitt varige hjem, til noen som kan gi han den omsorgen og oppfølgingen jeg ikke har mulighet til å gi.

LES OGSÅ SAK I INNHERRED: Blir løftet frem som klok og tøff (ekstern lenke)

Dette sliter folk med å forstå. «Barnets beste er ALLTID å være sammen med biologiske foreldre» og «Du valgte å få barn, ta ansvar» er de setningene jeg oftest ser i min innboks på Instagram.

For jeg har jo valgt å dele at barnet mitt bor i fosterhjem, for meg var det som en slags terapi å kunne skrive fra seg, samtidig håpet jeg på å kunne inspirere andre i såre situasjoner til å be om hjelp – for man vet aldri hvem som sliter. For noen uker siden feiret fosterhjemmet ett år sammen med barnet, altså ett år siden omsorgsovertakelsen ble fattet og plasseringen ble fast.

Tro det eller ei, så var dette en dag jeg også ønsket å feire, det var tross alt et helt år siden mitt barn kom til et godt hjem, med flott oppfølging og masse kjærlighet – hvorfor skal ikke jeg kunne være glad over det? Dessverre var denne dagen en av de dagene hvor jeg følte meg mest ensom i hele situasjonen, for jeg har ingen å dele min glede med, folk forstår ikke hvorfor jeg er glad, i følge de fleste bør jeg være lei meg og kjempe for å få hjem barnet. Jeg har flere ganger lurt på om folk virkelig vet hva barnets beste betyr, jeg tror at mange ikke forstår at man ofte må sette seg selv til siden, skyve bort egne følelser og fokusere kun på barnet – og i en hel del saker, så ER barnets beste å bo utenfor hjemmet

Det er å ta ansvar, for når man innser selv at man ikke er i stand til å gi barnet den oppveksten barnet har behov for, er det da bedre å benekte det og holde barnet hjemme?

Er det det som er barnets beste? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg er blitt hjernevasket av barnevernet, men det er mange.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Nesten hver gang jeg har prøvd å prate om mine følelser rundt barnets plassering, har folk følt for å påpeke at jeg er blitt hjernevasket og ikke lengre klarer å tenke selv – dette har gjort at jeg med tiden har sluttet å prate om dette med andre, noe som gjør at jeg igjen blir sittende alene med alle følelsene.

Det er her jeg skulle ønske at barnevernet hadde vært litt flinkere til å ivareta dem av oss som har plassert barna sine, kanskje en gruppe for oss foreldre hadde vært en ide?

Men jeg setter ikke kravene høyt, en melding med spørsmål om hvordan det går er som regel nok, da får man iallfall noen å prate med om situasjonen med barnet. Statistikken viser at ved utgangen av 2019 var 11147 barn som ble plassert utenfor hjemmet, jeg kan umulig være den eneste som frivillig gikk med på en slik plassering og som ønsker at barnet blir boende i fosterhjemmet sitt.Jeg tror at mer åpenhet om foreldre som plasserer sine barn, hadde hjulpet mye, det er så mye snakk om fosterhjem, men nesten aldri om de biologiske foreldrene.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Samtidig får de som er uenige med barnevernet mye oppmerksomhet i media, det finnes så anti barnevern-grupper på Facebook hvor folk kan ytre sine meninger og finne andre i like situasjoner.

«Min» gruppe blir glemt bort, og jeg tror at dette er litt av grunnen til at foreldre ikke tørr å be om hjelp, de er redde for å bli sittende alene med all kritikken fra samfunnet rundt dem. Min oppfordring til alle er å slutte å dømme dem som velger å tenke annerledes rund hva som er best for ens egne barn, og min oppfordring til barnevernet er å bli litt flinkere til å huske at vi foreldre som sitter igjen også går gjennom en tung tid – selv om vi ønsker at barnet skal plasseres.

Ønsker man at flere foreldre skal be om hjelp, må samfunnet bli mer tolerant når det kommer til barnevernet, jeg forstår at det er lett å komme i konflikt med dem, jeg forstår at det blir gjort feil – men vær så snill, la være å dømme andre sine valg, for det ødelegger så unødvendig mye, for både barn og voksne. For vi som velger å plassere barna våre gjør det fordi vi er glad i dem, men av ulike grunner ikke klarer å gi dem det de trenger.

Vi står fra før av i en sår situasjon, det siste vi trenger er samfunnets kritikk.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

Kommentarfeltet er stengt. Dersom du vil svare på dette innlegget, kan du sende et debattinnlegg til debatt@adresseavisen.no.