Vi har opplevd økt byråkratisering – og en bonanza i offentlige konsulentutgifter, skriver de to fra Senterpartiet om Erna Solbergs regjeringstid.   Foto: Shutterstock

Sp utfordrer Høyre: Diagnose: Åtte års overbyråkratisering

Det er håp om at Erna Solbergs regjeringstid går mot slutten. Men hva kommer til å stå igjen etter Høyre de åtte årene partiet har styrt Norge? Tre tips er skattelettelser til de rikeste/avgiftssjokk for de mange, rekordhøy oljepengebruk og økende byråkratisering. Disse henger sammen og er resultatet av bevisst, men feilslått politikk.

Høyres syn på skatt er ingen nyhet, men det det er oppsiktsvekkende hvordan partiet har omfavnet avgiftsøkninger i kombinasjon med skattelettelser til de som har mest fra før. Når det gjelder bruk av oljepengebruk står krisepakkene under koronaen i en særstilling – denne ressursbruken har vært nødvendig. Men oljepengebruken var skyhøy allerede før koronaen kom til Norge. Fra 2013 til 2017 økte oljepengebruken med 82 prosent, fra 123 milliarder til 225,6 milliarder. Tall fra SBB viser at offentlige utgifter som andel av BNP var på et relativt stabilt nivå frem til 2014. Etterpå, med Erna Solberg ved roret, har andelen økt jevnt og trutt fra 55 prosent i 2014 til 60 prosent i 2019. Interessant nok har forskjellene økt samtidig som offentlige budsjetter har gått opp. Oppsummert har Erna Solberg kombinert økte avgifter for folk flest med skatteletter for de rikeste og i tillegg blåst opp offentlig pengebruk med overføringer fra oljefondet.

LES OGSÅ: Høyre svarer Sp: Med Høyre i regjering lukter det fersk asfalt fra nord til sør



Mye av pengene går til byråkrati og konsulenter og er – kanskje i historisk forstand det mest interessante trekket. De som kjenner Høyres politiske arv, må jo forundres over at byråkratiet plutselig har blitt en slags kjæledegge for Høyre-folk. Partiet vil selvfølgelig ikke vedkjenne seg dette, men nissen har for lengst fulgt med på lasset.

Det hele begynte med at Høyre ropte på markedsretting, effektivisering og modernisering. Rundt 2013 mente partiet at det trengtes en hestekur fordi Norge og offentlig sektor spesielt var for gammeldags. Det ble lansert reformer på løpende bånd – kommunereform, fylkesreform, politireform, jernbanereform for å nevne noen. Lokale skattekontorer, lokale fødetilbud, mindre høyskoler, lokale domstoler, lokale Nav-kontor – alle sto på Høyres «to-do-list». Planen var å skjære til beinet, selv om lokalsamfunn etter lokalsamfunn ble stående igjen med langt dårligere tilbud. Verdier knyttet til desentralisert folkestyre og nærhet var i denne sammenhengen salderingsposter, noe heller ikke Høyre har prøvd å fornekte.

Når ettertiden skal oppsummere det siste avsnittet i Høyres historie, vil nok konsekvensene av de endringene som har blitt gjennomført, være like viktig som de relativt naive formålserklæringene Høyre hadde for øye da de i 2013 ga seg i kast med å «modernisere» Norge. Vi har opplevd økt byråkratisering – og en bonanza i offentlige konsulentutgifter. Dårligere offentlige tjenestetilbud i mange lokalsamfunn, særlig i distriktene. Samtidig er det tillitssamfunnet vi kjenner, i ferd med å bli erstattet av et samfunn med målstyring, rapportering og en offentlige ansatte som hele tiden må dokumentere at de ikke gjør feil – og som derfor får dårligere muligheter til å faktisk levere de tjenestene de er satt til å utføre.

Samtidig, og delvis på grunn av dette, ser vi at forskjellene øker i Norge, både sosialt og geografisk. Kombinasjonen av et sentralisert tjenestetilbud, mer byråkrati, økte avgifter og lavere skatt til de som har mest, øker selvsagt forskjellene. Det bør Høyre erkjenne.

Spørsmålet til Høyre blir derfor: Vil Høyre fortsatt stå for samme kurs når partiet til høsten kommer i opposisjon? Eller kommer det en selvransakelsens tid for partiet?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!