Innleggsforfatterne reagerer på at Studenttinget ved NTNU har vedtatt at universitetet ikke burde tilby fast avsatt areal til livssynsveiledning på campus.  Foto: Ivar Mølsknes

Studenten lever ikke av brød alene

Studenttinget ved NTNU har vedtatt at universitetet ikke burde tilby fast avsatt areal til livssynsveiledning på campus. Dette innebærer at studenter ikke lenger vil ha tilgang på for eksempel studentprester og studenthumanister ved sitt studiested, og med det mister vi en viktig samtalepartner om livets store spørsmål i hverdagen. Tror våre studentpolitikere at behovet for å snakke om eksistensielle problemer har blitt mindre, midt i en global pandemi?

LES OGSÅ: «Vennespleisen» hjalp mot ensomheten

Som et plaster på såret foreslår studentpolitikerne å øke bevilgningene til studentsamskipnadens psykososiale tilbud. Med det viser de en liten forståelse av rollen en livssynsveileder kan spille, både for troende og ikke-troende studenter. Deres allmennytte understrekes av Hans Christian Nes, leder for livssynsavdelingen i Human-Etisk Forbund. I et intervju med Khrono forteller han at behovet for en eksistensiell samtaletjeneste utenfor behandlingsapparatet er større enn noen gang. Studenter har behov for en tjeneste der de kan komme med sine livsutfordringer uten å bli definert som pasient eller klient.

En prest og en psykolog fyller ikke samme funksjon, selv om rollenes deres til tider kan overlappe. Resultatet blir ikke det samme dersom de to bytter plass. En psykolog kan ikke svare på studentenes åndelige lengsler, og disse forsvinner ikke når man sitter på lesesalen. Morgendagens Norge vil være preget av et større religiøst mangfold enn tidligere. For selv om medlemstallene i Den norske kirke er på vei nedover, opplever andre verdensreligioner samt kirkesamfunn utenfor DNK en stabil vekst her til lands.

LES KOMMENTAREN: 2020 har vært en bekmørk påkjenning. Men jeg ser lysglimtene nå

Studenttinget har derfor et poeng om at DNKs særstilling på campus ikke lenger kan forsvares ut fra et likhetsperspektiv. Men da burde løsningen være å tilrettelegge for det religiøse mangfoldet – fremfor å utestenge det i sin helhet. På den måten vil man kunne sikre at studentenes muligheter til å ivareta sine åndelige behov bevares, også for fremtiden.

LES LEDEREN: Nybygget er den mest gledelige nyheten i Trondheim på lang tid

Dersom hovedargumentet mot livssynsveiledernes tilstedeværelse på studiestedet er plassmangel, burde studentpolitikerne heller sikre at et livssynssenter settes høyt på agendaen under arbeidet med campusutviklingen – slik man planlegger ved Universitetet i Oslo. Der har man innsett at livssynsmangfold er et gode, og at sivilsamfunnet har alt å tjene på at vi lærer å forstå hverandre og samarbeide på tvers av ulike livssyn.

Det fremstår urimelig å spille studentfrivilligheten opp mot muligheten for religiøs utfoldelse. Det finnes ikke et motsetningsforhold mellom å være en god medstudent og det å være en god kristen/muslim/humanist. For mange studenter komplimenterer disse interessene hverandre og gjør sammen fyller de studiehverdagen med mening og innhold.

Studenttingets tolkning av et livssynsnøytralt campus ser ut til å bety at alle livssyn skal behandles like dårlig. Og i manges øyne fremstår ikke fraværet av livssyn nødvendigvis så nøytralt. En mer positiv forståelse av nøytralitetsprinsippet kan innebære å tillate alle livssyn muligheten til å være seg selv i det offentlige rom. Universitetet har mer å tjene på å være livssynsåpent enn ved å utestenge dem alle i nøytralitetens navn.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe