Det ble et sterkt møte med «Ali» som er traumatisert av bomber, men det var også glimt av lys, skriver innleggsforfatteren som jobber i Moria-leieren.  Foto: Privat

Miraklenes tid i en flyktningeleir

I påsken feirer vi oppstandelsens store mirakel. Når man jobber i en flyktningleir, må man se etter de små miraklene. Med sakte, forsiktige skritt går hun opp neste trinn i trappen. Hvert steg tar om lag ett minutt, og hun har forsert tre allerede. Klarer hun det fjerde? Mor støtter henne, vi snakker rolig, men oppmuntrende. Alle hennes krefter og konsentrasjon brukes til å løfte benet. Sakte, sakte klarer hun det neste trinnet også.

LES OGSÅ: Moria-flyktninger landet i Norge

Vi gleder oss på hennes vegne. Dette er stort. Hun har ikke klart å gå trapper på over ett år. Mor har måttet bære henne over alle små «hindre» - om det var trappetrinn eller en dørstokk. Fire trinn opp er som et maraton for henne. Men så er da også kreftene slutt. Hun klynker svakt og mor tar henne i armene og bærer henne opp de siste tre trinnene i den korte trappen.

For oss er det et lite mirakel at «Ali» igjen leker som et vanlig barn, skriver barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk.   Foto: Privat

Hun er åtte og skulle med letthet sprunget opp de trinnene. Vært nysgjerrig, leken, full av krefter og utviklingslyst. Den delen av henne er tapt på veien. På veien til det hun trodde skulle være frihet og trygghet. Til begynnelsen på et nytt liv. Men så ble det dette i stedet: Total apati. En hverdag i en leir der hun er uslitt om hun går fire trappetrinn. Der mor mater henne med babymat for at hun i det hele tatt skal orke å spise. Hun snakker ikke, smiler ikke, ser ikke på annet enn et punkt langt, langt der ute. Aldri på mennesker. Ikke etter at hun var vitne til at en mann ble knivstukket i leiren, og at de måtte flykte fra brannen i gamle Moria.

LES OGSÅ: Etterforsker mulig voldtekt av afghansk treåring i ny Moria-leir – barnepsykolog mener barn ikke er trygge

Hun trodde hun skulle dø da, og nå er hun er av «skilpaddebarna». De som blir helt apatiske og som ikke lenger tar del i verden. De lever, men bare inne i sitt eget skall. Derfor er de fire trappetrinnene et lite mirakel. Hun er i ferd med å ta del i verden igjen. En sakte, sakte oppvåkning til livet. Vi har lyst til å juble, men alle høye lyder skremmer henne. Så min kollega og jeg utveksler blikk som sier alt. I dag er en god dag på jobben!

«Ali» har ikke sagt ett eneste ord på åtte måneder. Femåringen sitter stort sett med ryggen til alle rundt seg, vil helst være alene og kan slå om seg om folk kommer for nære. Han har den nydeligste pappaen som er mild og varm. Forsøker å komme i kontakt med gutten, tilbyr ham leker og et godt fang. Men «Ali» vil ikke, klarer ikke. Siden bombene falt over huset hans har han trukket seg unna, bare for å bli en vulkan av følelser og armer og bein når det blir for mye. I et hjørne i teltet er eneste stedet han kjenner han seg trygg.

LES OGSÅ: Nominert til Årets trønder: Katrin Glatz Brubakk

Så jeg må sette meg langt unna når vi møtes. Snakke rolig og gi ham masse tid. Observere nøye hvor han fester blikket for å se om noe fanger interessen. Han lar øynene hvile på en ball et par sekunder, så jeg ruller den forsiktig mot ham. Igjen og igjen uten respons. I tre måneder har han og far kommet hit hver uke. Nå kommer han til rommet uten protester og en fot berører forsiktig den rullende ballen. Jeg bobler innvendig. Er det i dag jeg skal få se ham smile? Far har fortalt at han kan smile i korte øyeblikk hjemme nå. Og til slutt kommer det! Først et forsiktig smil bak skjerfet. Så et større. Og til slutt gleden ved å leke! Ballen fyker gjennom rommet. Det er «vulkantendenser», han blir vel ivrig. Som om han må ta igjen alt han har mistet. Men vi tåler alt i dag. For oss er det et lite mirakel at «Ali» igjen leker som et vanlig barn.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe