Blir vi som soltørste nordmenn om våren som løfter ansiktene mot solen når pandemien er over? Spør innleggsforfatteren.  Foto: Privat

Skyggene av verden utenfor  

Du er ikke veldig «mindful», sa en arbeidskollega til meg for noen år siden. Og det var jeg heller ikke. Det var heller ikke noe jeg hadde tenkt mye over. Men på den tiden hadde jeg hundre baller i luften og tusen tanker i hodet. Jeg jobbet doble vakter, jeg sang i kor, og var med på teaterprosjekter, sangprosjekter og kunståpninger. Litteraturkvelder og premierefester. Og hadde jeg tid til overs, så reiste jeg til storbyer og brukte penger som om morgendagen ikke kom. Levde livet til det fulle og utnyttet hvert minutt. Men nå er alt annerledes.

LES OGSÅ: Vi er mange som føler oss glemt

Som i Alfred Tennysons kjente lyriske dikt fra 1842, «The Lady of Shalott», må vi slik som henne se skyggene av verden utenfor i speilet. Hun var en ung adelskvinne stengt inne i et tårn med en forbannelse hengende over seg. Den førte til at hun bare kunne se verden i et speil hun hadde hengende foran seg, mens hun vevde et teppe av det hun så. For om hun så ut, ville speilet sprekke og forbannelsen føre til hennes død. Vi er alle som henne. Vi må unngå at speilet sprekker. Derfor må vi fortsette å stirre inn i det og se skyggene av verden der ute. Og vente.

LES OGSÅ: Bra jeg ikke visste at livet ville bli så trist

Vi har levd som våre oldeforeldre levde. I en verden som i våre øyne var kjedelig og stillestående. Vi har gjort alt vi ikke hadde tid til før. Vi har vært mer hjemme på dagen enn de siste ti år til sammen. Vi har lest og skrevet. Vært kreative. Lært å lage mat og bakt. Vi har strikket og heklet. Vi har plantet og vannet. Gått turer. Utforsket. Vi har roet ned. Blitt mer økonomiske. Vi har lært oss å puste med magen og være til stede. Vi har lært oss å slappe av og nyte øyeblikkene. Og har vi levd et liv med hjemmekontor og Zoom-møter, hjemmeskole og familie. Vi har spritet hendene til den store gullmedalje. Og vi har levd beskyttet og trygt i vår lille hule. Slik at vi til slutt nesten har blitt litt redd den verden vi ser der ute.

LES OGSÅ: «Vennespleisen» hjalp mot ensomheten

De ensomme har blitt mer ensomme. Det er nå greit å snakke med seg selv bak munnbindet fordi ingen ser det. Vi har holdt avstand og ikke klemt, slik at det nesten er blitt normen. Og vi har glemt hvordan det føles å ha den nærheten. Nærheten som er så viktig for oss mennesker.

Hva skjer når verden åpnes opp igjen? Får vi en felles livsglede, en takknemlighet for ting vi før tok som en selvfølge? Blir det en ny yrende glede blant folk, som igjen får leve etter at restriksjoner i samfunnet stengte teatrene og avlyste 17. mai? Eller blir det som under fredsdagene i mai 1945? En folkefest uten like, en felles feiring av en felles glede og en ny vår? Blir vi som soltørste nordmenn om våren som løfter ansiktene mot solen?

Eller gjør en gradvis gjenåpning til at vi får en gradvis glede som porsjoneres ut over tid? Det blir nok heller slik. En veldig gradvis oppbygging av samfunnet. Tilbake til slik vi hadde det før. Vi får nok en felles livsglede og takknemlighet for at ting blir som de var. Og en ro og takknemlighet vi kan ta med oss videre. Slik at verden blir vår verden. Men i et helt annet tempo.

Nå er vi alle blitt tankefulle uten at vi hadde noe valg. Og vi trengte ikke betale for et kurs for å lære å bli det heller. Pandemien sørget for det. Nå lever vi i nuet. Helt og holdent. Det var kanskje bra for oss. Og snart kan vi se rett ut på verden utenfor. Når verden igjen vender tilbake til slik den var.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe