Bak de to trønderske skistjernene er det ikke all verden av rektuttering. Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo sørget for solid medaljefangst i VM.  Foto: NTB / Scanpix

Trøndersk langrenn sett fra Oslo langrenn

I junior VM i februar kom 10 av 14 løpere fra «den nye langrenns-aksen» mellom Oslo-Drammen, mens ingen trønderske langrennsløpere ble tatt ut til mesterskapet. Hvorfor har tyngdepunktet i norsk langrenn flyttet seg fra Trøndelag til Stor-Oslo? Adresseavisen artikkelserie om hvorfor trøndersk langrenn har havnet i bakleksa sammenlignet med Oslo, og hvordan de kan reise kjerringa mot sitt eget VM i Trondheim, er interessant og gir kanskje også noen svar i strukturer som ligger utenfor langrennssporten.

Dere har fire år på å reise kjerringa og banke de hovne Oslo-løperne! Vi gleder oss til trøndersk langrenn er på topp igjen, skriver leder i Oslo skikrets, Espen Utaker.  Foto: Privat

LES OGSÅ: Skimamma: Frafallet er stort og kommer tidligere enn før

Med fasiten i hånden etter VM i Oberstdorf, har Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo toppet gullstatistikken, mens langrenns-klubben Lyn fikk like mange medaljer som det hele Sverige fikk. Sverige ble nest beste langrennsnasjon i VM. Så den store utfordringen også i fremtiden, er heller at Norge som nasjon tar for mange gull, enn at trøndere tar for få.

LES OGSÅ: Gode opplevelser i barneidretten er viktig

Det er imidlertid liten tvil om at trøndersk langrenn har havnet i feil korridor de siste årene, om man skal dømme ut fra resultatene fra fjorårets sammenlagtliste i Norges Cupen for juniorer. Statistikken viste at løperne fra Oslo-klubbene Kjelsås og Lyn fikk flest poeng, før Byåsen endte på 3. plass. Blant de 12 første klubbene, kommer syv klubber fra den «nye 5-mils langrenns-aksen» mellom Oslo og Drammen: Konnerud. Asker, Bærums Verk, Fossum, Lyn, Kjelsås og Rustad. Nest beste trønderklubb er Buvik på 19. plass før Strindheim på 20. plass. Ser man på kretsene, er det Oslo og Akershus på topp, foran Buskerud, Sør-Trøndelag og Oppland. En kan spørre seg om langrenn mer og mer blir et storbyfenomen, men heldigvis skjer det positive ting på bygdene også. Ser man på resultater fra norgescup for senior, er klubber fra hele landet godt representert, og Oslo er ikke spesielt dominerende.

LES FRA ADRESSEAVISENS SERIE: Jakten på trønderske VM-medaljer

Jeg vet ikke nok om trøndersk langrenn til å si noe om hvorfor de, ifølge Adressa, har havnet i uføre. Men jeg vet noe om hva Oslo gjorde da skisatsingen i kretsen lå med brukket rygg på midten av 90-tallet etter flere vintre med lite snø og stort frafall. Klubbmiljøene hadde blitt så små at man måtte tenke nytt og begynne å samles på tvers av klubbene. Team Kollen er selvsagt ikke hele forklaringen hvorfor Stor-Oslo gjør det bra 30 år etter, men antall juniorer som satser på ski i Oslo, har holdt seg stabilt høy gjennom flere år. 13 ulike klubber er med i Team Kollen, og nærmere 40 prosent av juniorene er jenter. Det siste er et oppsiktsvekkende høyt tall.

Ungdata-2018-undersøkelsen viser at det er en halvering i andelen aktive jenter i idretten generelt fra 14–17 år. Det betyr at langrenn i ungdomsårene står seg bedre mot frafall enn de fleste andre idretter i Oslo. Den viktigste suksessfaktoren for Team Kollen er derfor ikke at det kommer toppløpere derfra i ny og ne, men at ungdommen holder på lengre enn de ville gjort uten Team Kollen eller andre sterke klubbmiljø.

LES OGSÅ: Eva (12) med sjokktid i Jentebølgen

LES OGSÅ: De største skitalentene skal til VM. Hanne (19) er eneste løper fra Trøndelag: – Det er synd

Langrenn har blitt en populær idrett i Stor-Oslo. Stadig flere innflyttere fra andre deler av landet, som for eksempel Trøndelag, engasjerer seg i styrer og stell i Oslo-klubbene. Dette er en fin måte å komme inn i nærmiljøet på. Men urbaniseringen fra bygd til by er en trussel for mindre klubbmiljøer rundt omkring i landet. Skiinteresserte studenter flytter til Oslo og begynner gjerne på Idrettshøgskolen samtidig som de blir trenere i hovedstadens skiklubber. Tilsvarende tappes distriktene for trenerkapasiteter. Det er en utvikling som er lite ønsket, men som er vanskelig å gjøre noe med.

Mange mener og frykter at dugnadsånden de siste årene er svekket. I de klubbene jeg kjenner til, er dugnadsånden derimot svært stor. Det er ikke få foreldre som ofrer nattesøvnen sin når nettene blir lange og kulda setter inn. Da samles de voksne rundt snøkanonene for å sikre en hvit kunstsnø-jul til sine barn. Og ser en på landets største skiklubb Lyn med 2500 skiløpere, eget langløpslag og mange juniorer, så begynner deres rekruttering med «Skituppene», ett tilbud for barn fra 5 år!

Langrenn har visse sosiokulturelle trekk som i dag muligens appellerer spesielt til byungdom. Ofte er langrenns-ungdom skoleflinke, strukturerte og vil leve et sunt liv. Den sunne livsstilen er en svært god match for dagens urbane langrennsløpere, som tilhører «generasjon prestasjon», på godt og vondt. Kontrasten til den gangen en måtte være tømmerhogger for å bli god på ski, har i alle fall blitt svært stor.

Skigymnasene kan være både en trussel og en redningsplanke. En redningsplanken for mange lovende utøvere i distriktene. Men når de beste forsvinner fra lokalmiljøene, blir små treningsmiljøer enda mer sårbare. Ski-ungdommene i Oslo bor hjemme og har store og sterke klubber i ryggen. Det å ha andre venner som ikke går på ski, og ikke la langrenn være altoverskyggende i ungdomsåra, kan også slå ut fordelaktig på resultatlistene, uten at jeg skal underslå at det kommer svært mange gode skiløpere også fra skigymnasene. Det er også veldig dyrt å ha en ungdom boende på hybel på et privat skigymnas sammenlignet med å bo på gutterommet og gå på offentlig skole. I Oslo bruker skiløperne tre år på videregående. I Trøndelag er normen fire år. Det å bruke et ekstra år på videregående øker terskelen for å satse på ski.

For å nå siste del av toppen og klare å kjempe deg inn på et seniorlandslag, skal du også ha valgt dine foreldre med omhu. Gener, medfødt utholdenhet, muskelsammensetning og vinnerskalle spiller en viktig rolle. Men ingen vet hvem som innehar den optimale kombinasjonen som fører deg helt til topps. Ingen hadde tippet at Emil Iversen en gang skulle bli verdensmester på femmil etter å ha blitt sist i Hovedlandsrennet som 15-åring, eller at Klæbo skulle gått først over mål i samme løp ut fra hans 44. plass i hovedlandsrennet på Granåsen i 2011.

Ingen vet om den neste stjernen kommer fra Oslo eller Trøndelag. Men ett fellestrekk er at stadig flere av dem som kjemper i toppen, selv har særs kompetente trenere i sin nære familie. Jeg håper det også i fremtiden skal være mulig for barn- og unge fra familier uten foreldre som har gått opp sporene, å hevde seg i nasjonalsporten vår.

Og det viktigste er tross alt ikke hvem som vinner VM-medaljer, men å få flest mulig ut på ski for å sikre god folkehelse, lære nærhet til naturen og for at Norge fortsatt skal være en nasjon bestående av sunne og lykkelige skiløpere. Det er godt for langrennssporten å bli slått av en russer eller en svenske i ny og ne, så lenge vi velger rett korridor. Dere har fire år på å reise kjerringa og banke de hovne Oslo-løperne! Vi gleder oss til trøndersk langrenn er på topp igjen. Lykke til med satsingen fra mot VM i Trondheim.

Fikk du med deg debatten: Er framtida til trøndersk skisport truet?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook