Det er forstemmende å observere at forsvaret for akademisk frihet etter all sannsynlighet ikke vil komme fra universitetene selv, skriver Øyvind Eikrem.  Foto: Roar Blåsmo-Falnes

Den visnende akademiske friheten

Undersøkelser av akademia i store deler av den vestlige verden har for lengst dokumentert en sterk venstrevridning, spesielt innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Nylig kom professor Eric Kaufmann, professor i statsvitenskap ved Birkbeck College i London, med et omfattende datamateriale om hva som skjer. Hans konklusjon er at det foregår en systematisk diskriminering av konservative dissentere i akademia, og at den akademiske friheten befinner seg i krise som følge av dette.

LES OGSÅ: Var eneste søker - stillingen lyst ut på nytt

I en kronikk hos Wall Street Journal forteller Kaufmann at det i 2020 var 65 amerikanske akademikere som ble sparket eller gjenstand for disiplinærtiltak. Men rapporten viser at fenomenet er mye bredere enn som så: Hver tredje konservative akademiker eller viderekommen student har vært truet med eller ilagt disiplinære forføyninger. Grunnlaget for disse reaksjonene framstår fra en større synsvinkel, som kun å inneha eller gi uttrykk for synspunkter som går imot majoritetens hegemoniske syn, for eksempel å forfekte at kjønn eller andre identiteter har et biologisk grunnlag.

LES OGSÅ: - Det handler om å tilsvine meg i offentligheten, slik at jeg ikke kan skrive og tenke

Det tradisjonelle akademiske idealet om universitetet som en arena for fri debatt og rasjonell vurdering av argumentenes relative styrke, står i klar kontrast til Kaufmanns funn. Han viser hvordan viljen til akademisk diskriminering følger av forskjellene i politiske synspunkter, kombinert med forlatte idealer om akademisk frihet.

Rapporten viser at fire av ti amerikanske akademikere selv forteller at de ikke ville tilsette en person som støttet Trump. I Storbritannia meddeler én av tre akademikere av de ikke ville tilsatt en som støttet Brexit. En betydelig andel (mellom 20 og 50 prosent) av de forespurte sier også at politiske holdninger bør vektlegges ved tildelinger av forskningsmidler, ved vurdering av hvorvidt arbeider er publiserbare og ved søknader om akademisk opprykk.

LES OGSÅ: PFU slo i høst fast at Filter Nyheter brøt god presseskikk i to saker om NTNU-ansatte Øyvind Eikrem

At slike kriterier opplagt er usaklige med henblikk på å vurdere et vitenskapelig arbeids meritter, krever ingen argumentasjon. Det er bemerkelsesverdig at Kaufmanns undersøkelse avslører at disse reaksjonene er av en mer emosjonell karakter: Godt over halvparten av de forespurte akademikerne oppgir at de ikke engang ville sitte ned sammen med en kollega som har et avvikende syn på kjønn enn dem selv. Rundt halvparten oppgir en tilsvarende avvisning for å sitte ned sammen med en kollega som støttet Trump. Dette framstår antagelig for noen mer som atferd en kunne forvente å finne ved en barnehage enn et universitet.

Det er mulig at lesere vil anta at de holdningene som her beskrives, handler om den eldre garde i akademia, mens den yngre generasjon har et mer åpent, tolerant sinn. Kaufmanns undersøkelse kommer til motsatt konklusjon. De yngre er faktisk mer villige til å diskriminere enn de eldre. Forutsatt at denne utviklingen får fortsette vil akademia bli et enda mer intolerant og ensrettet sted enn det er i dag.

Synspunkter som ikke overensstemmer med den herskende ideologien, vil bli i stigende grad gjenstand for disiplinering og forfølgelse. Sluttpunktet blir at det finnes kun «den ene sanne lære». Det er forstemmende å observere at forsvaret for akademisk frihet etter all sannsynlighet ikke vil komme fra universitetene selv.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook