Jeg har vært heldig. Jeg har vokst opp med to feminister, den andre var to meter lang og hadde godt utvikla fullskjegg, skriver Rødt-politikeren.   Foto: PRIVAT

«By oss ikke noe smått!»

I generasjoner bakover har kvinnene i min familie kjempet for et bedre liv, både her og nå og for fremtidige generasjoner. De krevde retten til å velge å ikke måtte gifte seg med faren til barnet i magen, når han viste seg å være utro. Retten og muligheten til å ta utdannelse. De ville jobbe og forsørge seg selv, også etter at de fikk barn. Kvinnene bakover i min slektslinje var både hverdagsslitere og hverdagshelter. Sammen med kvinner i sin samtid, stilte de krav om stemmerett, kvalifisert og trygg barnepass, helsestell, skolegang og et bedre liv.

SE DEBATTEN: Ståle Gjersvold, Aurora Koteng og Berit Rian i debatt om kvinnelige toppledere: Jeg blir oppgitt, frustrert og utålmodig!

Mora mi var ikke annerledes sånn. Hun var en del av 70-tallet, medlem i kvinnefronten og med i den bevegelsen som sikra abortrettigheter, bygde krisesentre, som krevde likebehandling og organiserte seg.

Jeg husker fortsatt hvordan det var å være barn og vente i en liten evighet i bilen, mens mamma var inne på den lokale Mobil-stasjonen for å betale - og enda viktigere: For å kreve at pornoen ble fjerna fra hylla. Den tok noen timer, den diskusjonen, men hun vant. Hun pleide det.

Jeg har vært heldig. Jeg har vokst opp med to feminister, den andre var to meter lang og hadde godt utvikla fullskjegg. Faren min var den første i kommunen som tok ut pappaperm. I dag er det vanlig og forventa å ta pappaperm. Den gangen, på slutten av 70-tallet tilbød, ei av de kontoransatte seg å passe ungen, så sosialkuratoren kunne komme seg tilbake på jobb. Heldigvis sa han nei takk. Hjemme hos oss ble husarbeidet delt matematisk og 70-tallet varte til midt på 90-tallet en gang. Litt overrasket oppdaga jeg som ungdom at dette ikke var tilfelle for alle andre.

Som ungdommer leste vi «Det store tilbakeslaget», ble bombardert av H&Ms undertøyskampanjer, oppdaga at gutta fikk mer taletid og oppmerksomhet i klasserommet. Da gjorde vi som på 70-tallet: Vi organiserte oss. Vi reiv ned H&M-plakater med Cindy, Pamela og andre navnløse damer før limet var tørt og lagrene i Norden gikk til slutt tomme. Vi snakka om pornokultur, så på dokumentarer og brente mer enn ett pornobål. Vi hadde samlinger hvor vi diskuterte hersketeknikker, plasserte oss i salen så det alltid var noen som smilte når nye våget seg opp på talerstolen og vi kjente oss sterke – sammen.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Så, hva skjedde? Pornoen flytta ut av hyllene på Mobil'n og inn på nettet. Lenge trodde vi på at vi var likestilte. At det var bare smak og behag som var grunnen til at flest jenter valgte å bli helsefagarbeidere og flest gutter valgte å bli elektrikere. Vi hadde jo hatt kvinnelig statsminister, så alle kunne jo bli hva de ville, bare man jobba hardt nok. Den kollektive kampen hadde blitt individualisert, det massive fokuset på «du» og «deg», printet daglig på ulike avisforsider, hadde sneket seg inn i bevisstheten.

Så hva kan jeg gi deg, jenta mi?

Hva kan min generasjon feminister gi deg videre av kunnskap, like naturlig som vi går i 8. mars-tog og reiser på spaferie med venninner? Vi som kan kjenne det bruse i aktivistblodet, men ofte må stå over demonstrasjonen fordi det krasjer med et viktig møte på jobben eller en treningsavtale. Her jeg sitter på hjemmekontoret er det ei verselinje fra et dikt som presser seg frem: «By oss ikke noe smått!» (Kjersti Ericsson 1988).

Så det er mitt råd: Ikke aksepter applaus som erstatning for lønn, applaus har aldri betalt en regning. Ikke tro på at det er tilfeldig at en gul matboks uten navnelapp skaper forvirring i barnehagen, barndommen er like kjønna som den alltid har vært.

Ikke demp dere for å skape god stemning, hev stemmen mot urett – det er verdt det.

Så rett opp stressnakken, finn hverandre og ikke minst, finn deres egen vei.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!