Statsminister Erna Solberg, kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad underpressekonferanse om koronasituasjonen fredag i forrige uke.   Foto: Berit Roald

Har vi en regjering som egentlig bryr seg?

Den japanske regjeringen klarer noe som den norske ikke makter: Å vise at de bryr seg.

Selvmordstallene i Japan går opp for første gang på 11 år. Koronapandemien får skylden. Nå har de utnevnt sin første ensomhetsminister.

«Jeg håper jeg kan iverksette tiltak som vil forhindre sosial ensomhet og isolasjon, og å beskytte båndene mellom mennesker,» sa Tetsushi Sakamoto da han ble utnevnt 12. februar.

Med det viser den japanske regjeringen at de klarer noe som den norske ikke makter: Å vise at de bryr seg.

LES OGSÅ: 22 UNGDOMMERS DEBATTINNLEGG HER!

Sterk patos, svakt innhold. Det hele var rosenrødt i starten. Hvem kan vel glemme den rørende talen Høie holdt til russen i fjor?

Patos var talens fremste appellform. I retorikken er patos viktig fordi den påvirker mottakerens vurdering av en sak. Russen hørte og holdt seg i ro.

Ett år har snart gått. Nå er det ikke lenger rosende ord fra regjeringen. Det er ikke en gang en takk å oppdrive.

Det første eksemplet så man i Debatten på NRK 2. februar. Tema var de unge og pandemien. Fredrik Solvang kunne presentere tall som fortalte at 170 000 barn kan være mye plaget av depressive symptomer, og inntil 80 000 barn kan ha en psykisk lidelse.

Kunnskapsminister Guri Melby og helseminister Bent Høie møtte ungdom, unge voksne, generalsekretæren i organisasjonen Barn av rusmisbrukere, avdelingslederen ved BUP Vest og generalsekretæren i Mental Helse Ungdom.

Det hele var et nedstemmende og skremmende skue, for det var som om en kommunikasjonsrådgiver hadde stått i greenroom og sagt at ministerne ikke skulle gi noe som helst.

Det kom ikke en eneste takk, heller ikke en anerkjennelse av det ungdommene har ofret.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

«Et enormt solidaritetsløft.» «På fredag kom vi med 1 mrd. til studentene, og jeg tror at selv om det her ikke nødvendigvis handler om penger, så tror jeg at noen av de tiltakene vi har der, kan gjøre ting bedre,» sa Melby og hadde helt rett. Studenten i panelet ropte ikke om penger. Han ba på vegne av medstudentene om å bli sett og forstått. De ble ikke sett nå heller.

Høie ga, om mulig, enda mindre:

«De unge tar et enormt solidaritetsløft for dem som ikke tåler dette så bra. Så håper jeg det kan være en liten trøst i alt det som er vanskelig at de faktisk er med på noe som er så viktig, for alternativet er jo dessverre mye verre, nemlig at vi får en høyere smitte og må stenge enda mer ned, og det er alltid det som er så vanskelig.»

Det var alt. Bare et «husk at dere er med på noe bra, hvis ikke må vi stenge ned mer».

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

En ungdom fortalte at det føles som å hele tiden få skylden for det voksne gjør når smitten sprer seg, skriver Anders Holstad Lilleng.   Foto: Richard Sagen

Bestemt og belærende. Enda verre ble det da statsminister Erna Solberg møtte russepresidenter digitalt 11. februar:

«Så er det jo sånn at vi har prioritert liv og helse først, det står jeg for som en viktig prioritert, vi har forsøkt å prioritere barn og unge etter det, og arbeidsplasser, og så vet jeg at det er mange som mener at ikke blir godt nok prioritert fordi de har måttet tatt så mange tiltak, men målt mot unge som er over 20 år, så har det nok vært en litt bedre prioritering av de som er unge,» sa Solberg til avgangselevene.

Det de unge fikk av statsministeren, var en bestemt og belærende tone, og et indirekte «jaja, sånn er det, kom dere tilbake på rommet og vær stille».

Økt ensomhet. Vi har snart stått i koronasituasjonen et helt år. Myndighetene begynner å bekymre seg for tretthet i befolkningen. Ungdommen begynte tidlig å uttrykke at de synes dette er vanskelig.

En undersøkelse gjort av helsesykepleiersatsingen MEST i den videregående skolen i Trondheim etter tre uker med fjernundervisning, fortalte om økt ensomhet, redusert humør, lav aktivitet og ønske om mer kontakt med skolehelsetjenesten blant elevene. Snart skal det gjennomføres en ny undersøkelse.

En ungdom jeg pratet med nylig beskrev situasjonen som å hele tiden være nederst på behovspyramiden, der det er mat, drikke og søvn. Hun la til skole.

En annen fortalte at det føles som å hele tiden få skylden for det voksne gjør når smitten sprer seg.

Eleven har et veldig godt poeng. Smitten i den videregående skolen i Trondheim har til nå i veldig liten grad, om noen i det hele tatt, skjedd mellom elever på skolen. Elevene har blitt smittet av foresatte og andre voksne utenfor skolen. Da er det fullstendig uforståelig at det er ungdommen som må stå skolerett for statsministeren.

En regjering som bryr seg. Men hva gjør så regjeringen for de unge som sliter psykisk og er ensomme? De åpner skolene, avlyser eksamen og ber ungdommen om å være stille. Ikke noe takk, ikke noe klapp på skulderen, knapt et smil. De viser at de er bekymret, men kun gjennom instrukser.

Trenger så norske unge en ensomhetsminister? Ikke med det første. Det våre unge trenger og fortjener snarest mulig, er en regjering som viser at de oppriktig bryr seg og er takknemlige.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!