Forventninger og pålegg til helsetjenesten virker mange ganger motstridende, med økte krav til tjenester, samtidig med krav om redusert ventetid, skriver kommunelegen i Meråker.  Foto: Rune Petter Ness

Kostnadsreduksjoner i helsevesenet. Riktig fokus?

Regionsykehusets direktør ga høsten 1986 (fritt etter hukommelsen) ansatte beskjed om å arbeide mer og klage mindre på tilsvar om at foreslåtte innsparinger ville medføre oppsigelser og stenging av sengeposter. Innsparing og bemanningsreduksjon er også årlige krav til helse-, pleie- og omsorgsektoren (HPO) i kommunene.

Samtidig har pasientbehandlingen økt i antall og omfang. Vi behandler stadig flere og lengre for tilstander det tidligere enten ikke var behandling for (synssvekkelser) eller hvor det var stor begrensing i behandlingskapasitet (hjertesykdommer). Eksemplene er mange, disse nevnes for å vise den utrolige utviklingen, kompleksiteten i problemstillingene og hvor viktig alle deler av helsetjenestene er i pasientforløpene.

LES BAKGRUNN: Nå ligger forslaget på bordet – vil kutte 200 millioner ved St. Olavs hospital

LES OGSÅ: Misvisende fra ordfører Ottervik om sykehusene i Midt-Norge

LES OGSÅ: Regionrådenes på Møre sine innspill i debatten

I 2019 behandlet sykehusene 100 000 flere pasienter enn året før, med 600 færre senger enn i 2015. Beleggsprosenten var uendret på 85 prosent i perioden 2015–2019. Behandlingsveksten skyldes i hovedsak økt poliklinikk og dagbehandling (SSB 14. oktober 2020). Liggetiden på sykehusene er vesentlig redusert, og mye behandling og oppfølging er flyttet fra sykehus til primærhelsetjenesten (Helsereformen 2009). Denne trenden har økt (Sykepleien.no 13. februar 2020). Følger, bivirkninger i form av hektiske, lange og ubekvemme (turnus) arbeidsdager er godt kjent i alle deler av helsetjenesten og allment kjent ved sykepleie- og sykehusstreiker, fastlegeopprøret osv.

Forventninger og pålegg til helsetjenesten virker mange ganger motstridende, med økte krav til tjenester (tilgang og kvalitet) samtidig med krav om redusert ventetid. Ordfører Rita Ottervik påpeker underfinansiering av helsetjenestene (Adresseavisen 4. februar, Et svik mot pasienter og ansatte ved St Olavs Hospital) og er bekymret for «spisskompetansen» ved SOH. Tilleggsbeskrivelsen av lokalsykehusene nærmest som «bruddbehandlere» i den fordelingskampen som nå skjer mellom sykehusene, er nok et eksempel på det hun selv påpeker, at når krybben er tom så bites hestene.

Sykdomsbildet, forekomst og dødelighet av sykdommer i befolkningen endres også (hjerte-, lunge-, kreftsykdommer). Prioriteringer er krevende, og i dragkamper om begrensede midler kommer noen lett i skyggen (psykiatri, rehabilitering osv.). Endringsprosjekter uten eller med liten profesjons- og ansattedeltakelse er ikke ukjent i helsetjenesten, og med ulik situasjonsforståelse blir resultatene begrensede. Dialog gir grunnlag for felles forståelse, samhandling og endring. Lite gjennomtenkte utsagn, endring av definisjoner eller målekriterier (antall reinnleggelser i sykehus, responstid for prehospitale tjenester osv.) tåkelegger problemstillingene og gir urealistiske forventninger og mål.

LES MER: Kan tape millioner på ny modell

Parallelt med alt dette har vi fått oppleve en unik medisinsk utvikling. På begynnelsen av 1980-tallet var kapasitet for åpen hjertekirurgi og bypass svært begrenset i vårt land og det ble etablert hjertebro til England før kapasiteten ble utvidet med St. Elisabeth i vår region. Med kapasitetsmangel ble det praktisert aldersgrense som lenge var 65 år for bypasskirurgi. Stenting av hjertets kransårer har etter hvert blitt et tilbud til de fleste, og gjennomsnittsalder på dem som blokkes og hjerteopereres er godt over 65 år. Avansert behandling som skifte av hjerteklaffer og krevende hjerterytmeforstyrrelser, er mulig for stadig flere. De senere års hjertesviktbehandling gir mange mulighet til å være selvhjulpne og ha et godt liv.

Et annet eksempel er synssvekkelse hvor det siden 2006 har vært mulig å behandle synstap på grunn av hevelse/ødem og degenerasjon av skarpsynsområdet i øyet (makula). Det som tidligere endte med synstap, kunne nå behandles med injeksjoner i øynene. Samme behandling kunne også gis ved øyekomplikasjoner ved diabetes og veneokklusjon i øyet, gjennomgående yngre pasienter. 900 pasienter fikk slik behandling ved Øyeavdelingen ved SOH i 2020. Behandlingen gis med 1–3 måneders intervall, det vil si totalt ca. 6 000 årlige injeksjoner.

Det er ingen aldersbegrensning for denne behandlingen, som i størst grad rammer eldre. I tillegg til gleden over fortsatt å kunne se, så gir disse behandlingene flere muligheter til å kunne være selvhjulpne lengre, være lengre i arbeid (de yngste) og klare seg selv lengre hjemme (de eldste). Det gir betydelige samfunnsmessige besparelser (hjelpemidler, hjemmesykepleie og sykehjemsplasser).

LES OGSÅ: – Et svik mot pasientene. Alle i Midt-Norge vil rammes av dette

Vi trenger sykehusenes spisskompetanse like mye som vi trenger primærhelsetjenestens generelle, breddekompetanse. God samhandling er like avgjørende for begge. Bedre behandlingsmuligheter og mer avansert behandling stiller naturlig større krav til primærhelsetjenesten med tanke på oppfølging og kontroll. Det gjelder ved all typer alvorlig sykdom og organsvikt, og vi opplever daglig glede over denne samhandlingen.

Dagens helsetjenester kjennetegnes ved lav kostnad (internasjonalt sett), høy effektivitet (nøkternt vurdert), utstrakt samarbeid og samhandling (mellom og internt i både første og andrelinjetjenestene) og en stor arbeidsbelastning. Det må derfor stilles spørsmål ved prioriteringer og hvor pengene havner, alle utredninger og prosjekt med liten effekt. Jevnfør utredninger av plassering av nytt sykehus i nabofylket og tilsvarende i over 40 år i Mjøs-regionen. Hvor Kjernejournal og Helseplattformen havner i dette bildet (nytteverdi) er høyst usikkert.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook