Jeg fikk ikke trøste, støtte og holde mor. Jeg fikk ikke ta imot min lille, fantastiske datter. Utilgivelig! Skriver trebarnsfaren i dette innlegget.  Foto: Privat

En fars fortelling om svangerskap, fødsel og barsel

Den 20. februar ble vi foreldre til nok ei perfekt lita jente. Vi er overlykkelige, stolte og alt det som hører med det å være nybakte foreldre. MEN, det er en viktig del av dette svangerskapet, forløp og fødsel det er viktig å fokusere på. Det handler om familiehelse og kvinnehelse. Under hele vårt svangerskap (ja, jeg kaller det vårt, for vi er faktisk to om et svangerskap) har helsevesenet kun henvendt seg til mor, far har ikke fått være med på timer til jordmor, ultralyd, samtaler. All informasjon må eventuelt gå gjennom mor, eller om du er heldig, kan du følge med på en skurrende Facetime-linje. Ingen henvender seg til far, og mor er overlatt helt til seg selv.

LES OGSÅ: Et hjertesukk fra en blivende pappa

All tryggheten i å være to – oss – der vi kan dele info, støtte og trøste, er borte. Vi som skulle være sammen om dette, ble splittet av et rigid system som gjemmer seg bak smittevern. Smittevern som jeg hadde støttet fullt ut, om det fantes noen logikk. Vi er samme kohort, vi lever sammen hver dag. Far/medmor er ikke mer smittsom etter fødselen er i gang, enn et par timer før.

Frem mot fødselen ble mye tid brukt på bekymring rundt selve fødselen. Ville far få være med? Måtte mor føde alene? Frustrasjon, usikkerhet og frykt preget dagene i forkant. Unødvendig bruk av krefter. Men når informasjonsflyten er dårlig/ikke eksisterende og spenningen omkring det store som skal skje, er til å ta og føle på, fører det til unødvendig murring mellom oss som skal støtte hverandre.

Midtnorsk debatt: Kampen for de «ukule» kvinnesykdommene

I to døgn lå mor inne før fødselen var aktivt i gang. Først satt far i bilen utenfor, noe som ble uholdbart da ingenting var tilrettelagt, ingen toaletter ettersom vi ikke får komme inn på sykehuset. I løpet av disse to døgnene fikk jeg ingen informasjon fra sykehuset, ingen. Jeg satt og stirret på telefonen, livredd for ikke å rekke ned til fødselen. All informasjon jeg klarte få, kom fra mor, som lå usikker og preget inne på føden. Det var mor som måtte ringe far da styrtriene kom, 38 minutter før vår fantastiske lille jente var ute. Jeg som far satte himmel og jord i bevegelse, og kom to minutter for sent.

Midtnorsk debatt: Kan du inkludere én til i flokken?

Jeg fikk ikke trøste, støtte og holde mor. Jeg fikk ikke ta imot min lille, fantastiske datter. Utilgivelig! Jeg takker høyere makter for at alt har gått fint, så ikke mor hadde vært alene hvis det hadde gått galt. Jeg fikk heldigvis være med mor på barsel i etterkant. Ved hjemkomst kom følelsene, frykten og frustrasjonen til overflaten, erkjennelsen av traumet vi har blitt påført. Jeg har blitt far to ganger tidligere, og jeg vet at det ikke er sånn som dette det skal være. Jeg tør ikke tenke på hva slags påkjenning dette ville vært om vi var førstegangsfødende.

Når var det vi gikk tilbake 50–60 år i utviklingen? At far/medmor er totalt uviktig og ikke eksisterende? Det er vår jobb å ta vare på mor i den sårbare situasjonen et svangerskap og fødsel er. Det er vår jobb å ta imot barnet vårt, til å ta vare på barn og mor i etterkant. Det er vår rett å være der for vår familie! Den retten frarøvet dagens system oss. Det kjennes som et overgrep. Kvinnehelse og familiehelse står på spill.

Håper inderlig på snarlige endringer, slik at ikke flere må kjenne på samme usikkerhet og frykt som vi og flere har kjent på. La familiene være sammen om svangerskap, fødsel og barsel! Dette innlegget er ikke rettet mot jordmødre og pleiere som er underlagt disse reglene. Takk for at dere gjorde deres beste ut ifra forutsetningene. Det er rettet mot et ikke-fungerende system, som splitter familier når de er på sitt mest sårbare.

Følg Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe