Det ser ut til at det har utviklet seg et eget stammespråk blant eliten av politikere, byråkrater og universitetsansatte, skriver Mats Ramo.   Foto: Shutterstock

Språk er makt

Rett før helgen dukket det opp et bilde i min Twitter-strøm. Bildet var fra et testsenter der håpefulle ventet på den obligatoriske pinnen i munn og nese. I front var det et skilt der det ble opplyst om «pretriage». For de av oss som ikke har studert medisin, så er det vanskelig å forstå hva det måtte bety. Samme helg hadde en av mine favorittpolitikere, Rødts Roald Arentz, en utblåsning mot NTNU.

NTNU hadde i en presentasjon for politikerne klint til med begreper som kompakt kunnskapsby, globale megatrender, digital innovasjonshub, startups og scale ups. Dette henførte tankene til da jeg selv studerte norskdidaktikk, og foreleserne etter beste evne prøvde å forklare hvorfor vi ikke hadde et norsk begrep som var like dekkende som det engelske «literacy».

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

I bystyret behandlet vi en strategi som blant annet tok for seg «siktrom» i Midtbyen. Hverken den digitale eller analoge ordboken kunne forklare hva det måtte bety. For å ikke glemme det fylkeskommunale fellesbegrepet «mobilitet» eller forslaget som ble behandlet i det siste bystyremøtet om å forebygge «(...) suicid» i Nidelva.

For som morfaren min brukte å si på ferie i Hellas: «Det er bare å snakke tydelig norsk, så forstår alle hva du sier», skriver Mats Ramo.   Foto: Morten Antonsen

Daværende SV-statsråd Heidi Grande Røys var en undervurdert statsråd. Hun hadde i likhet med mange av oss sett seg lei på uforståelig, fremmedgjørende og meningsløst språk vanlige innbyggere støter på i møte med det offentlige. Derfor lanserte hun kampanjen klarspråk. Klarspråk-kampanjen førte til at mange offentlige etater måtte røkte sitt eget språk, og det ga oss den fortreffelige svadageneratoren som mange av oss språkglade har hatt stor glede av.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Men hvordan står det til med språkbruken i det offentlige? For vanlige innbyggere som skal møte byråkratiet, blir det ofte en krevende øvelse. Sakspapirer og brev er fulle av meningsløse ord og vendinger, side opp og side ned med nytale og fremmedord. Det ser ut til at det har utviklet seg et eget stammespråk blant eliten av politikere, byråkrater og universitetsansatte. Hvis man frykter at engelsk skal fordrive det norske språket, så kan de med makt og innflytelse enkelt hjelpe til med å skrive forståelig norsk.

Særlig skuffende er det at NTNU, som har utdanning innen både nordisk og norskdidaktikk, ikke forvalter språket vårt bedre. Et språk de bruker store ressurser på å forske på og lære bort. For som NTNUs egen Arve Hjelseth har skrevet: «Språket må gi mening for dem som berøres av det.» Saksbehandlerne i kommune, fylke og stat må møte folk der de er, det samme gjelder også universitetet vårt, som er og alltid vil være noe av det som gjør meg stoltest av å være trønder. For som morfaren min brukte å si på ferie i Hellas: «Det er bare å snakke tydelig norsk, så forstår alle hva du sier».

Og for dem som måtte lure, så har jeg greid å google meg frem til at «pretriage» betyr forhåndssortering. Siktrom er et fint ord for utsikt, mobilitet betyr bevegelse og har erstattet samferdsel. Didaktikk betyr undervisningskunst. Hvis man skulle lure på hva NTNU prøver å si om campus, så vil jeg oppfordre til å ringe en venn.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!