Når hverdagen vår er som den er, er det ikke lett å holde hodet over vann, skriver studenten i dette innlegget.  Foto: Privat

Pandemistudentene - en oppskrift på psykiske lidelser og ensomhet?

Nora Selnæs skrev et fantastisk innlegg i Aftenposten den 2. februar. Etter å ha lest det, ble jeg inspirert til å skrive min egen tekst, om mine egne utfordringer som student. Alle vet at siden vi lever under smitteverntiltakene til en pandemi, har studiehverdagen til studentene rundt om i Norge blitt ekstremt vanskelig og usunn. Mangelen på tilrettelegging har blitt en oppskrift på ensomhet, dårlig akademisk selvtillit og psykiske lidelser. Universitetene har ikke tilrettelagt bra nok for en god digital undervisning, og det må det tas tak i.

LES OGSÅ: Mia (18): Stresset øker. Usikkerheten gjør oss alle kvalme

Folkehelseinstituttet hadde en undersøkelse om livskvalitet og psykisk helse under koronaepidemien i november-desember 2020. Resultatene viste tydelig viste at mange flere nå sliter med ensomhet og psykiske plager, og at det er unge og aleneboende som sliter mest. Én av tre studenter er ensomme, og den psykiske belastningen er størst i de byene som har hatt de mest omfattende smitteverntiltak.

Rett før koronaen kom, bestemte jeg meg for å forlenge studieløpet mitt og ta bacheloren min over fire år for å gi meg selv litt mer tid til både skole og politikk. Jeg er bioingeniørstudent ved NTNU, samt fylkestingspolitiker for Rødt ved siden av studiene. Det krever mye tid av meg, men som også er veldig givende. Helt siden den første nedstengingen kom, har jeg blitt fortalt «bioingeniørstudent ja, nå får vi jo se hvor viktige dere er i samfunnet!» Og ja, og det er så kult å se at vi blir utdannet til viktige yrker, men da må vi faktisk bli ordentlig utdannet. Vi kan ikke bare komme oss gjennom studiet, mildt deprimert, ensomme og utslitte hele gjengen …

LES OGSÅ: Fornuftig satsing på barn og unge

I mars ble studieløpet snudd på hodet, laboratorieundervisningen ble avlyst, forelesninger ble digitale, praksis i primærhelsetjenesten ble avlyst og alle eksamenene våre ble gjort om til hjemmeeksamen. Dette var noe jeg personlig slet mye med, siden en kombinasjon av store konsentrasjonsvansker og lite motivasjon for digital skole gjorde hverdagen, selv med færre fag, ufattelig slitsom. Eksamen kom, jeg måtte ikke konte noen fag (måtte ikke ta noen eksamener på nytt), og jeg tok det som en suksess! Jeg fikk nyte sommerferien min, feste med venner og endelig leve litt igjen, men jeg holdt meg kun hjemme i Trøndelag i frykt for smittespredning.

Fadderuka ble gjennomført (med noen justeringer) i august, sammen med fysisk studiestart, og livet virket endelig litt vanlig igjen! Eksamen var planlagt i eksamenslokalet på Sluppen med fysisk oppmøte, og vi hadde så å si alle fag på skolen! Jeg var på immatrikuleringsball, treninger med NTNUI, fikk møte fysiskt på fylkestinget og ble kjent med nye studenter. Livet, selv med god avstand og mye smittevern, var bra igjen!

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Alt blir bra igjen? Nei, mye blir verre

I oktober ble moren min brått diagnostisert med en sjelden og aggressiv krefttype, samtidig som smitten i Trondheim økte eksponentielt. Hun begynte på cellegift og Trondheim fikk strengere tiltak. Det ble hjemmeeksamen og et fullstendig isolert liv igjen. Hjemme har vi ikke hatt besøk av noen siden oktober. Jeg har kun hatt nærkontakt med foreldrene mine og har måtte leve med de strengeste av tiltak. Dette har jeg gjort frivillig for at moren min ikke skal få korona og i verste fall dø.

Jul og bursdag ble feiret hjemme med foreldre, og mitt fjerde semester ved NTNU startet mandag 11 januar, 100 prosent digitalt. Vi har hatt en hel måned med undervisning, og jeg har ennå ikke vært på skolen en eneste gang. Arbeidsmengden er den samme, den virker nesten større ettersom vi sitter foran PC-skjermen i 6–8 timer med forelesninger, og må deretter sitte i 4–6 timer til for å jobbe med obligatoriske labforberedelser, øvinger og andre arbeidskrav.

LES OGSÅ: Gode grunner til å avlyse eksamen

Hverdagen består av digitale forelesninger, digitale øvingstimer, digitale labforberedelser, digitale strikk- og -drikkkvelder, digitale quiz, digitale møter, digitale filmkvelder, men også noen slitne studenter som sitter bak PC’n og har det nokså jævlig. Man vet ikke hvor tung denne hverdagen er for noen studenter, og hvor lite tilrettelegging det er for oss. Det hjelper ikke å gjøre hele hverdagen digital når det studenter faktisk trenger, er tilrettelegging, tid og forståelse.

Vi trenger ikke timevis med det man har begynt å kalle «kjedelige netflixserier som man ikke kan sette på pause». Vi trenger en interaktiv undervisning, færre arbeidskrav og lengre frister. Vi jobber rett og slett ikke like bra nå som det vi gjorde før. Studenter får så mye kritikk, hat og skyld, men det forventes likevel at vi skal prestere på samme nivå som før vi levde i pandemi. Heldigvis er eksamen nå avlyst for elever ved videregående og ungdomsskoler. De blir endelig ivaretatt, men det forventes fortsatt helt ekstremt mye av universitetsstudenter. Da er det ikke rart at flere studenter velger å jukse på eksamen, forlenge studietiden eller rett og slett droppe ut. Når hverdagen vår er som den er, er det ikke lett å holde hodet over vann.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!