Skuespillere i Bridgerton er mørke i huden. Det er viktig å ha slike forbilder som ligner en selv, skriver innleggsforfatteren.  Foto: LIAM DANIEL/NETFLIX

Blendehvitt speilbilde?

Jeg leste med interesse Kari Hovdes kommentar 26. januar om TV-serien Bridgerton, som er aktuell på Netflix. TV-serien har mange skuespillere som er mørke i huden, selv om det ikke er historisk korrekt med tanke på at de spiller karakterer fra det hvite aristokratiet på første halvdel av 1800-tallet. Hovde tror kanskje at dette kan bety noe, og det er jeg sikker på at det gjør!

Midtnorsk debatt: Den norske navnestatistikken viser at verden dessverre ikke går framover

Jeg er selv mørk i huden, og ut ifra min egen oppvekst kan jeg bekrefte at det kan bety mye. Som barn på 80- og 90-tallet fantes det få mørkhudede forbilder. Jeg var ikke klar over det den gangen, men jeg innser i dag at jeg savnet det og lette febrilsk. Mine første helter som «lignet» på meg selv, var Mr. T fra TV-serien A-Team og Lando Calrissian fra Star Wars. Disse figurene kunne jeg faktisk være i rollelek med venner. Som oftest var det ikke mørke karakterer å relatere seg til, og da kunne jeg jo ikke være med. Da Ninja Turtles gjorde sin entre pustet jeg lettet ut, fordi de var jo grønne.

Men Mr. T og Lando er ikke akkurat hovedpersoner. Jeg husker derfor veldig godt både Beverly Hills Cop-filmene og Blade (1998) – her er hovedpersonen og helten mørk. Jeg elsket også SIT Com-serien Fresh Prince med Will Smith. Her var alle hovedpersonene mørke. Det gjorde inntrykk. Inntrykk gjorde også Martin Dahlin, som dunka inn mål for Sverige i fotball-VM i USA 1994. På samme lag spilte også det unge talentet Henke Larsson, som jeg også kunne relatere meg til. Når det kommer til Dahlin og Larsson, ble jeg som ung gutt forvirra da jeg gjennom nyhetene fanget opp at noen mente at de ikke burde spille for det svenske landslaget. Hvorfor ikke? Feil hudfarge.

Jeg tar meg fortsatt i å bli skuffa når jeg ser film og TV-serier, for jeg ser fortsatt lite til at mørke skuespillere spiller hovedroller. Det var på høy tid at superheltfilmen Black Panther kom i 2018, som garantert har enorm innvirkning på barn verden over, i alle farger. I Norge er jeg imponert over jobben Det Norske Teatret i Oslo har gjort. De har som mål å speile befolkningen, og har til og med etablert en scene i Groruddalen. Og det er nettopp denne speilingen som er poenget. I psykologien er speilingsteorien sentral – vi blir til den vi er og oppfatter hvem vi er ved å speile oss i andre. Hele tiden, overalt. Dette gjelder selvfølgelig alt ved oss mennesker, ikke bare hudfarge. Det være seg kjønn, etnisitet, legning med mer.

Midtnorsk debatt: Så vi den første kvinnelige presidenten?

For min del var det få å speile seg i når det kom til fiksjonens verden. Hva med det virkelige liv? Jeg hadde forbilder i både lærere og trenere, men ingen som «lignet» på meg. Og hvordan er ståa i dag? TV 2 fant ut sommeren 2020 at 373 av 386 styremedlemmer i særforbundene i idretten er hvite, og befolkningen speiles heller ikke blant trenere. Det norske herrelandslaget i fotball er oppløftende i så måte. Det kan ikke sies om herrelandslaget i håndball, noe som Bjarte Myrhol nylig uttrykte bekymring for. Her er det mange potensielle talenter som går tapt.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det bare 6,1 prosent lærere med minoritetsbakgrunn som underviser i norske grunnskoler. Selv har jeg jobbet som lektor på både ungdomsskole og videregående i 13 år, og elevsammensetningen er gradvis blitt mer farget. Den klareste tilbakemeldingen jeg har fått på hudfargen min, er av elever fra minoritetsspråklige familier som sa: «Vi gjør lekser i dine fag, for du er jo en av oss!». Og jeg er sikker på at det er sunt også for den unge hvite majoriteten å se en reell speiling av befolkningen, det være seg trenere, lærere, skuespillere. Vi er et mangfoldig og fargerikt samfunn, men vises det i speilet?

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook