Litteraturhuset på statsbudsjettet.   Foto: Roar Blåsmo-Falnes

Slik situasjonen er akkurat nå, er all framtidig planlegging langt på vei umulig

Teksten ble først publisert på Facebook-siden til Trond Åm. Her uttaler Åm seg om denne saken i Adresseavisen.

Jeg har forståelse for at regjeringa er i villrede om veien videre for kulturlivet. «Gradvis gjenåpning» fungerte godt i fjor - alle heiet på kulturlivet som åpnet opp igjen, og myndighetene oppfordret publikum til å komme så lenge smitteverntiltakene var tilfredsstillende. Men dette endret seg med den nye oppblomstringa i fjor høst. Virkemidlene var de samme, og kulturlivet ble fortsatt oppfordret til å holde hjulene i gang. Samtidig oppfordret myndighetene publikum til å holde seg hjemme. Dette slo ulikt ut i kulturlivet, men hos Litteraturhuset i Trondheim stoppet billettsalget nærmest over natta, og mange arrangement ble gjennomført uten en gang å fylle opp de begrensede plassene som var til rådighet.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

De fleste som gikk inn i 2021, hadde trua på at vaksinen skulle spre lys over det nye året. Slik har det ikke gått. Forsinkelser i massevaksineringa, kombinert med muterte virusvarianter, gjør at signalene fra myndigheter og FHI nå er at man ikke vet når det kan bli tale om noen gjenåpning av samfunnet. Bent Høie uttalte på pressekonferansen i forrige uke at han håper at 1,2 millioner nordmenn vil være vaksinert innen utgangen av påske. I Trondheim uttaler kommunedirektøren at han håper massevaksinasjonen vil ha funnet sted til over sommeren. Hva betyr det for gjenåpningen av samfunnet? Og hvilke kriterier skal gjelde for gjenåpning? Det er det tilsynelatende ingen som vet. Jeg var sikkert ikke alene om å tro at samfunnet ville vende tilbake mer eller mindre til normalen så fort de mest risikoutsatte gruppene var vaksinert. Med usikkerhetene rundt virusmutasjonene virker det ikke som om denne formodningen gjelder lenger.

I en slik situasjon gir ikke «gradvis gjenåpning» samme mening som før. Jeg har - i motsetning til en del andre - forståelse for at det er vanskelig for regjeringa å sette en dato for når kulturlivet kan sette i gang igjen for fullt. Andre land som har gitt slike datoer, vet heller ikke noe mer enn det vi gjør i Norge. Men det bør være mulig å gi mer forutsigbare retningslinjer enn det som gis i dag. Det gir lite mening å skulle bruke tid og ressurser på å planlegge arrangement for ti publikummere, når sannsynligheten for at de må avlyses er stor, og myndighetene egentlig helst ser at alle holder seg hjemme. Samtidig er det heller ikke her lett å skjære alle over én kam - mens noen kulturaktører har lagt sine programmer for lenge siden og gjerne vil få gjennomført det som kan gjennomføres, er andre avhengige av tydelige retningslinjer for hvordan det skal planlegges nye arrangement.

Det burde de nye retningslinjene gjenspeile. Forutsigbarhet betyr ikke nødvendigvis å kunne sette en tentativ sluttdato eller å si noe om kriterier for hva som skal til for at samfunnet kan åpnes igjen. Det kan også bety at man setter litt lengre tidshorisonter enn dager og uker på hvilke retningslinjer som gjelder for nedstengning, eller å gi insitamenter til at arrangementer foregår digitalt framfor med publikum.

I henhold til gjeldende forskrift for kulturarrangement (fra 19. januar) anbefales det fortsatt at kulturarrangement avlyses eller utsettes. I tillegg til at arrangement ikke bør foregå med deltakere «på tvers av kommunegrenser». Jeg tolker det dit hen at den beste måten vi kan bidra til dugnaden på, er å ikke planlegge nye publikumsarrangement. Samtidig er det nettopp det vi oppfordres til for å kvalifisere til billettkompensasjon, som vi er avhengige av for at driften skal gå rundt mer eller mindre som normalt. Men er det noe 2020 har gitt oss, så er det digital kompetanse. Vi kunne fint ha gjennomført digitale arrangement uten publikum, og dermed både oppfylt vårt mandat som kulturarrangør, samtidig som vi bidrar til å holde smitten nede. Men dette gis det for øyeblikket ikke støtte til. Andre aktører igjen har nok en større interesse i å få gjennomført lenge planlagte forestillinger og konserter. Derfor er det fint med føringer som gjenspeiler et mangfold som ikke bare handler om økonomi, men om arrangementenes art og institusjonenes omstillingsmuligheter.

Jeg mener også det burde være mulig å gi noen føringer overfor festivalarrangørene som ikke nødvendigvis binder myndighetene til bestemte datoer. En tentativ dato med ulike scenarioer og garanti om kompensasjon vil antakelig være det festivalarrangørene trenger for å kunne planlegge. Men slik situasjonen er akkurat nå, er all framtidig planlegging av ikke allerede berammede arrangement langt på vei umulig.

Det håper jeg myndighetene tar med seg når vi skal fargelegge et år som dessverre ser ut til å bli gråere enn først antatt.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!