Mange studenter har slitt med ensomhet og mangel på motivasjon under koronaen. Ida skriver om sine opplevelser i dette innlegget.  Foto: Privat

Et hardt og ensomt studieår

Det er ikke alle som tenker på hvor vanskelig studieåret har vært og vil bli. Hjemmeundervisning, nettforelesninger og selvlæring har skapt frustrasjoner, noe som jeg godt kan forstå. Jeg selv har plagdes mye med dette som førsteårsstudent innenfor sykepleierutdanningen.

LES OGSÅ: Marit satt på bussen, da læreren ringte om nye tiltak: - Det kom litt brått på

Rutiner, forståelse av situasjon og selvlæring må være på plass for at det fysisk skal være mulig å gjennomføre. Motivasjonen blir liten og vanskelighetsgraden økes. Eksamener som gjøres på en måte ingen har prøvd før, og dårlig informasjon i forkant, har ført nervene til et nivå de aldri har vært på før. Dette var ikke det man forventet da man skulle velge sin framtid.

Man får ikke møte noen andre enn de som er i samme kohort. Det er snakk om fem til syv personer. Hvis man er uheldig med gruppen, kan man heller ikke bytte, på grunn av koronarestriksjoner. Så da er man rett og slett fast med den ene gruppen. Dette hjelper ikke studenten gjennom året, tvert imot.

Mange er selvfølgelig heldige, men noen er det ikke. Kohort er et ord som har plantet seg fast i mange studenter, følelsen av å ikke kunne velge hvem man selv vil være med under studietiden. Bare dette ordet har trolig skapt frykt i noen studenter, frykten av å ikke trives og følelsen av å ikke være inkludert.

LES OGSÅ: Over halvparten av karantenehotellrommene er i bruk - nesten alle av studenter

Man får lyst til å slutte av mange grunner. Ja, jeg har vært der selv, men da måtte jeg sette meg ned og tenke hvorfor jeg valgte dette studiet! Hvorfor valgte jeg dette? Jo, fordi jeg ønsker alle det beste, og under denne pandemien er det meget viktig at jeg gjennomfører og er i stand til å være der for andre. Det føltes litt som en plikt.

Så om jeg slutter, kan jeg ikke oppfylle de målene jeg har satt meg. For det å holde seg hjemme, hjemme i frykten for å bli alene hvor psyken drar deg mer og mer ned, var ikke et alternativ engang. Man må bare stå i det og yte sitt beste. Tårer og frustrasjon har det vært mye av, «forstår ingenting», «gir opp» er ord som kommer igjen og igjen. Det er ingenting som skal være lett, slettes ikke. Men om ting går i en annen retning, hold motet oppe og håp på noe bedre. Som pappa sa til meg gang «Gjør ditt beste, så vil resultatet vise».

LES OGSÅ: Koronaen kan koste oss mer enn vi tror

Dette trenger ikke å være det året man går etter en A, men heller satser på å bestå. Være stolt over at du besto selv når vanskelighetene tok overhånd, at du ikke ga deg, men fortsatte veien videre. Selv om Norge stoppet opp, stopper ikke målene, det finnes alltid en måte å gjennomføre de på.

Kanskje må man tenke annerledes, men seinere fram i tid vil man se at det var nyttig. Nyttig at målene til folket fortsatte selv når alt var stille, selv om man måtte være hjemme, selv om ingenting gikk som det skulle. For ensomheten kan være god å kjenne på, men ikke leve i, om man selv ikke har det som ønske.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook