Innleggsforfatteren mener at flere negative filmer og TV-serier om ulike trossamfunn har gitt et skadelig bilde av kristne menigheter.   Foto: Christine Schefte

Et forsvar for den kristne menighet

Det har vært mange produksjoner, både TV-dokumentarer og filmer, som i senere tid har vist skadelige eller negative trekk ved ulike trossamfunn: Knutby-dokumentaren, «Guds utvalgte»-serien på NRK, hvor Brunstad Christian Church, Jehovas Vitner og Guds menighet i Lofoten har blitt belyst. Utbrytere fra ulike sammenhenger har stått frem i offentligheten og fortalt rystende historier. I tillegg kom den norske filmen «Disco» i 2019, hvor to forskjellige menigheter kom dårlig utav det; hykleri, manipulering og frykt for helvete var blant ingrediensene.

LES OGSÅ: - At folk skifter religiøst ståsted ses ikke lenger på som merkelig

Hva skal utenforstående tro til slutt, om det å leve i et kristent fellesskap, uavhengig av hvilket? Skeptikerne får vann på mølla, og de som faktisk er aktive i kristne menigheter, blir mindre frimodig til å invitere andre inn. Jeg føler for å skrive til forsvar for den kristne menigheten, og imøtegå noe av det som foregår i visse menigheter. Vi har i Den norske kirke en effektiv kur mot sekterisme:

  1. Det finnes en ordning for hovedsamlingen, altså gudstjenesten, som mange fagfolk og lekfolk ha vært sammen om å vedta. Dermed brukes tekster og bønner som er gjennomtenkt, mindre er overlatt til menighetens ledere, og sjansen for å spore av i en eller annen uheldig retning, blir mindre. Presten bærer liturgiske klær som minner både han/hun og menigheten på at han/hun representerer Kirken, ikke bare seg selv.
  2. Vi har Kirkeåret, hvor planen for tekstbruk er gjennomtenkt, og skal favne alle sider ved troslivet og menneskelivet. En sekt er et utsnitt (secare, lat.: skjære), en vektleggelse av en sektor, hvor helheten ikke lenger eksisterer, ei heller åpenheten.
  3. Man tjenestegjør under tilsyn av biskopen. Hvis en menighet er på ville veier, settes biskopen inn for å få den på rett kjøl. Frimenigheters ledere har gjerne også overordnede, men er mer sårbare hvis dette mangler. Pinsemenigheten i Knutby er ett av mange eksempler på at det kan bære galt av sted uten oppfølging utenfra.
  4. Et kirkelig demokrati. Det har sin slagside også, men det er et vern mot sekterisme, og at enkeltpersoner får for stor makt.

Videre kan fremheves i dette forsvarsskrift:

Diakonien, kirkens omsorgstjeneste, er sentral; menigheten skal avhjelpe folks nød, ikke legge stein til livets byrde. Mye av virksomheten har som utgangspunkt; hva er det du trenger? «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», spurte Jesus tiggeren i veikanten (Lukas 18,41). Å være aktiv i en menighet, kan innebære at du konkret får være av betydning for dine medmennesker.

LES OGSÅ: Adresseavisen leder: Bra om Kirken deltar mer i samfunnsdebatten

Veiledning om seksualitet, eller fravær av dette, er ofte det som skaper de største vanskene for ungdommene. «Sliter du med onani, så søk Herren om dette.» (sitat fra et hefte som 10. klasse i Guds menighet fikk utdelt). Hvis dette er det du har å si om saken, tar du ikke ungdommene på alvor! De trenger selvfølgelig et medmenneske i sånne spørsmål! Hvis du truer med helvete for å få dem til å avstå fra seksuelle tanker og handlinger (som også etter sigende skjedde i Guds menighet), gjør du etter min mening mer skade enn gagn.

Å verne om seg selv og sitt liv kan fungere som motivasjon for unge mennesker til å avstå fra tilfeldig sex. Trusselen om helvete tror jeg neppe Jesus ville påføre unge, usikre mennesker i denne forbindelse. Jeg tror han ville gitt dem selvrespekt og ærefrykt for den andre. Det var fariseerne og de skriftlærde som fikk trusselen om helvete, de som blant annet, ifølge Jesus, påla mennesker byrder de ikke kunne bære (Matteus 23,4).

Martin Luther, vår lærefader, definerte Kirken som «forsamlingen av de hellige». De som tror, kommer sammen, ellers er det ikke noen kirke. Derfor er det veldig synd hvis folk som egentlig tror, eller vil kalle seg kristne, blir vaksinert av all kritikk og alle skadeskutte fugler, mot å oppsøke fellesskapet i kristne forsamlinger. Ja, folk kan ta skade av et kristent miljø, akkurat som man kan bli såret og skadet i familien og på arbeidsplassen. Men vi opphever ikke familien eller arbeidsplassen som institusjoner av den grunn. Det er folk overalt, og der det er folk, er det ufullkommenhet.

Å samles som kristne, det er faktisk meningen. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem» (Matteus 18,20). Ingen av oss klarer seg helt alene som kristen, alle trenger næringen og styrken som gis i fellesskapet. Fortellingene om at folk blir helbredet, hjulpet, finner livsinnhold og mening i å være med i en menighet, er uendelig mange flere enn fortellingene til dem som blir manipulert og ødelagt. NRK må gjerne la også slike historier bli fortalt!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook