Stortinget har åpnet muligheten for dobbelt statsborgerskap. Jeg synes det er positivt, realistisk og fremtidsorientert, skriver Harmonie Wiesenberg.  Foto: Vegard Eggen

Blir norsk og forblir fransk

Fra 1. januar 2020 er det tillatt å ha ett eller flere statsborgerskap i tillegg til det norske. Ett år senere, står jeg i kø. Også jeg vil bli norsk, men uten å slutte å være fransk. Jeg er tydeligvis ikke den eneste. Så langt har det nye tiltaket vært en suksess. Stor suksess. Allerede i juli 2020 hadde 26 000 søkt. Sammenlignet med de cirka 50 000 barn som fødes årlig i Norge, er det signifikant. Myndighetene ble nok overrasket over entusiasmen blant innvandrere. Det viser den lange saksbehandlingstiden.

LES OGSÅ: Harmonie fra Malvik kan få makt i Frankrike

I Norge startet nasjonalromantikken rundt 1840. Men det tok hele den lange tiden fra grunnloven i 1814 til selvstendighet i 1905 før Norge endelig ble ett selvstendig og fritt land. Det er altså egentlig ikke lenge siden nordmenn fikk lov til å være bare norske. Og den stoltheten flagrer fortsatt sammen med det norske flagget hver 17. mai på norsk jord og overalt rundt omkring i verden hvor nordmenn er bosatt. Så, å ha dobbelt statsborgerskap virket fram til nylig prematurt for mange, vil jeg tro.

I dag er dobbelt statsborgerskap fortsatt omdiskutert mange steder i verden. Kan en person virkelig ha en intim relasjon til flere land samtidig? Det dukker kanskje opp fantasibilder av spioner og spionasje? Og mange synes sikkert det samme om dobbelt statsborgerskap som jeg synes om polygami! Men, oljealderen har transformert Norge fra et land man flytter fra til et land man flytter til. Migrasjon ble ytterlig forenklet med Schengen. Kjærlighetshistorier har resultert i mange barn mellom flere kulturer og nasjoner. Så selv om svaret ikke er enkelt, så er mitt synspunkt at det er mulig å bære personlige relasjoner til flere land dypt inni seg. Det er fordi dette handler om faderland, moderland og hjerteland. Det er en realitet i dag for stadig flere av oss.

Så kommer et brennende spørsmål til: Har jeg fortjent å bli norsk? Mine foreldre og besteforeldre har ikke bygget dette landet. Jeg har ikke arvet min plass i dette landet. Hva med oss som kommer nå? Vi som kom etter at Norge har blitt ett av de rikeste landene i verden. Her trengs en ny måte å se borgerskapet på. Norge må gå fra det å bare godkjenne det trygge borgerskapet basert på forfedrenes innsats til å stole på løftet om at vi vil bidra til det norske samfunnet nå og inn i fremtiden. Det krever tillit, raushet og åpenhet til oss som vil dele statsborgerskap med dere.

LES OGSÅ: Vi er livredde for at det er vår tur i natt

Jeg er født og oppvokst i Frankrike, gift med en tysker og jeg kom til Norge i 2007 med relevant utdanning innenfor oljebransjen. Tretten år senere, med bestått norsk og samfunnskunnskapsprøve, politiattest og noen norske kroner søker jeg dobbelt statsborgerskap. Hvorfor det?

Først og fremst så bidrar jeg til verdiskaping her i landet. Jeg betaler skatt. Jeg har kjøpt hus i Norge. Jeg oppfyller mine plikter og ønsker derfor også fulle rettigheter, som for eksempel å kunne stemme under stortingsvalget. Koronapandemien med stengte grenser og reisebegrensninger, har vært med å tydeliggjøre konsekvensene av å bo i utlandet. Etter et helt år uten å reise til Frankrike, ble det veldig tydelig at jeg ikke ønsker å bli behandlet annerledes enn andre nordmenn. Jeg har født mine barn her. Jeg måtte også dessverre begrave min første sønn i norsk jord. Min andre sønn blir mer og mer norsk for hver dag som går. Norsk er blitt hans hjertespråk. Og sist, men ikke minst, mange av mine gode venner er nordmenn. Jeg føler tilhørighet her og jeg vil bli en del av denne nasjonen. Det er et bevisst valg. Selvfølgelig blir det noe å jobbe videre med; språket, tause samfunnsregler som man lærer gjennom en norsk oppdragelse og på den norske skolebenken, og ikke minst en god del norsk allmennkunnskap. Og jeg er fortsatt fransk. Men viljen er der.

LES OGSÅ: Det at jeg blir kalt spion, er ren rasisme

Stortinget har åpnet muligheten for dobbelt statsborgerskap. Jeg synes det er positivt, realistisk og fremtidsorientert. Nå bør hver enkel spille sin rolle. Jeg har vært veldig heldig og truffet mange flotte mennesker i Trøndelag. Jeg har hatt sjansen til å delta i både 17. maifeiring, familieselskap, konfirmasjon og bryllup. Jeg har vært med på mange hytteturer. Jeg har blitt invitert til juletrehenting og julaften hos nordmenn, flere ganger. Jeg har fått støtte i de mørkeste timene jeg noen gang har opplevd. Jeg har fått opplæring i pinnekjøttkoking! Vi har vært med på elgjaktlag. Og det finnes flere hjem her i landet hvor jeg vet jeg alltid er velkommen. Jeg har til og med noen som stiller opp når jeg trenger hjelp i skriftlig norsk. Tenk det! Det er derfor naturlig for meg å love troskap til Norge og det norske samfunnet.

Men hva med deg? Hvordan stiller du deg til statsborgerskap? Du kan velge. Du kan være den som forklarer tydelig at bunad må velges ut fra hvilket område i Norge din mor eller bestemor kommer fra, og dermed signalisere at jeg er ekskludert. Eller du kan være den som sier at det også finnes festdrakter og at det forresten er noen i Oslo som kan tegne og sy en veldig personlig drakt. Du kan være den som klager over dårlig integrering og parallellsamfunn, eller du kan engasjere deg sånn at de som får norsk statsborgerskap gjør det på ordentlig. Det dobbelte statsborgerskap er ikke bare en administrativ beslutning tatt av noen politikere, det er også et ansvar for hele nasjonen fordi ingen bare blir halvveis norsk.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter