Det er historier om drømmer som er satt på vent og utvikling som har stoppet opp. Om selvskading og mareritt, skriver Brubakk. Bildet er tatt ved en tidligere anledning.   Foto: PRIVAT (arkiv)

Juleønsker for Moria

Reisebrev fra Moria: I år er ønskelisten lang. Det står 2847 drømmer på den. Ett for hvert barn i flyktningeleiren Moria.

Jeg ønsker meg at jeg oftere får se det lune smilet til «Amir». Det er ikke så lett å lokke det frem, men man kan se de fine smilehullene når det lykkes. Mesteparten av tiden sitter han på en stol og ser ned. Etter at han ble tvunget til å bevitne at bestefar, hans beste venn, ble halshugget av Taliban synes han hele verden er skummel. Han skvetter for den minste ting, han klamrer seg stort sett til mor og lyden av teltduk som blafrer i vinden får ham til å frykte at noen skal komme og ta dem. Men når vi leker med såpebobler og snakker om hva han skal bli, er jeg heldig og får se det fine smilet hans. En kan bli varm om hjertet av sånt. Måtte det skje ofte i året som kommer.

LES OGSÅ: Der ingen kunne tru, at nokon kunne bu …

Jeg ønsker meg at «Zeynab» skal bli en tullete ungdom. Som er opptatt av hvordan hun ser ut på håret og drømmer om å bli sangstjerne. Drømmene er langt borte for henne akkurat nå. En bit ble borte da mor døde, en annen da far og bror ble tatt til fange. Etter over ett år i Moria får hun ikke øye på dem i det hele tatt. Hun ser ingen mening og vil bare slippe å ha det vondt. Slippe å være redd. Slippe å bekymre seg. Hennes drøm nå er å sovne og aldri våkne igjen. Med rolig stemme, forsiktige strøk på ryggen og gode blikk håper jeg sakte at tåken kan lette. At varmen vi prøver å formidle kan lege et såret hjerte. I alle fall nok til at drømmer kan leve.

Jeg ønsker meg at «Lyda» på ni måneder skal krappe lekent rundt og utforske verden i det kommende året. Hun er en oppvakt og aktiv baby. Hun likte å følge med på alt som skjedde, men nå plager skabben henne. Hodebunnen er ildrød og hun er mer sutrende enn utforskende. Vil liksom ingenting. Mor vasker så godt hun kan, men uten varmt vann hverken til kroppsvask eller klesvask er det umulig å holde skabben i sjakk. Mor er flau, men også sint. Det var ikke sånn småbarnstiden skulle være.

Måtte det nye året gi drømmene til barna i Moria vinger, skriver Brubakk.   Foto: Rune Petter Ness

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

Jeg ønsker meg at «Ali» får gå på skole i året som kommer. Han simpelthen elsker bøker! Særlig om dinosaurer. Han er ikke mer enn 9 år, men snakker allerede ganske mye engelsk. Han er tett på de frivillige så han kan bli enda bedre. Ser på oss med store øyne og forhåpning om at han kan lære et nytt ord eller kanskje vi til og med har en bok han kan låne. Hadde han kunnet ville han ønsket seg et helt bibliotek! Men det er ikke noe vits akkurat nå. Det er over to år siden han satt på skolebenken og han vet ikke når han får sjansen igjen. Måtte 2021 la ham få skinne som det skolelyset han er.

Det er 2847 historier. Om barn som burde være barn. Uten bekymringer, med det lune smilet, tøysete og småfrekke. Det er historier om drømmer som er satt på vent og utvikling som har stoppet opp. Om selvskading og mareritt. Kroniske smerter og savn og sorg.Men det er også historier om barn som finner tilbake til livskraften på tross. Som kan le når vi tuller og hjelpe andre når det trengs. Vi ser på skyene og drømmer om at vi kan fly. Vi hopper tau for å få liv i triste kropper og tegner for å sette ord på de vonde minnene. I disse møtene er det godt å være - for oss begge. Der hjerter møtes og drømmer kan leve. Måtte det nye året gi drømmene til barna i Moria vinger.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!