Alle bør få oppfølging av lege etter en spontanabort, både av fysiske og psykiske årsaker. Det er umulig å ikke skape seg forventinger og begynne å glede seg når man tror man skal bli forelder. Det er umulig å ikke bli berørt når disse forventningene brått rives bort, skriver debattanten. (Illustrasjonsfoto)  Foto: Shutterstock (Illustrasjon)

Mangelen på tidlig oppfølging av gravide er en skam og en hån mot vordende foreldres følelser

Jeg ble gravid for første gang sommeren 2020. De lærepengene jeg fikk i månedene som fulgte, skulle jeg gjerne ha vært foruten.

Mellom 10 og 30 prosent av alle påbegynte svangerskap ender i spontanabort, ifølge helsenorge.no. Mørketallene antas imidlertid å være store, og det kan derfor være snakk om langt flere. 97 prosent av spontanaborter skjer innen 12. uke. Likevel mottar gravide vanligvis så å si ingen offentlig oppfølging i løpet av svangerskapets første 12 uker. Det er tema for dette debattinnlegget.

Jeg ble gravid for første gang sommeren 2020. Det var en planlagt og etterlengtet graviditet. Det første jeg gjorde da jeg fant ut at jeg var gravid, var å bestille legetime. Jeg regnet med at det var det man skulle gjøre, slik at jeg kunne få bekreftet graviditeten. Legen hadde ikke ledig tid før om to uker, og da jeg kom inn, var jeg syv uker på vei. Jeg visste ikke hva som er vanlig, men jeg hadde sett fram til å få tatt prøver og undersøkelser, få en form for bekreftelse på graviditeten. Jeg fikk i stedet informasjon om kosthold og om når første ultralyd ville bli, nemlig i uke 18. Jeg fortalte legen at jeg hadde hatt noen småblødninger de siste dagene, og fikk beskjed om at dette mest sannsynlig var normalt, at jeg ikke burde bekymre meg for det. Da blødningene ga seg etter noen få dager, tenkte jeg derfor ikke mer over det.

I ukene etter «kontrollen» begynte både jeg og mannen min for alvor å ta innover oss det som skulle skje. Vi la blant annet leiligheten vår ut for salg, vi kom jo til å trenge mer plass nå når vi skulle bli flere. Det er utrolig hvor raskt hjernen begynner å jobbe og planlegge når man får vite at man skal bli foreldre. Uansett om man vet om risikoen, er det umulig å la være å glede seg, legge planer. For hver dag som går, vokser troen på at dette skal gå fint, og at man faktisk skal få oppleve gleden det er å bli foreldre.

11. september 2020. Det er den store dagen vi har ventet på - endelig kan vi fortelle alle den store nyheten. Svangerskapsuke 12 er over, og sjansen for å miste barnet stuper. Dessverre blir dagen langt fra det jeg hadde forventet. Jeg våkner av at jeg har begynt å blø, og det kjennes ut som hele livmora kan falle ut hvis jeg rører for mye på meg. Jeg holder meg derfor rolig store deler av dagen. Jeg skjønner etter hvert at noe er galt og ringer legevakta. De sier at det mest sannsynlig er en spontanabort, men at det ikke er noe de kan gjøre. Jeg blir sittende oppe resten av kvelden og natta og gråte.

Neste dag ringer jeg legekontoret så snart det åpner, og får igjen beskjed om at de ikke kan gjøre stort annet enn å ta blodprøver, som jeg så må vente på svar på til neste uke. De har nemlig ikke utstyr for å gjennomføre ultralyd. Det er fredag, og jeg kjenner at det ikke er aktuelt å gå inn i helga uten svar. Jeg blir frustrert over ikke å bli tatt på alvor. Den eneste måten å få svar på om jeg fortsatt er gravid, blir å kontakte en privatklinikk. Ultralyden der koster 1500 kroner. Selvfølgelig gjør jeg det uten å nøle.

Hos gynekologen blir frykten min bekreftet. I stedet for bankende hjerte, viser ultralyden kun en stille, svart klump. Legen anslår at det ikke har vært verken liv eller utvikling i magen på minst fem uker. Jeg har hatt en såkalt «missed abortion» - fosteret har dødd, men kroppen har ikke fått det med seg, og fortsatt å produsere gravidhormoner. Jeg får beskjed om at dette slett ikke er uvanlig, det er sånt som skjer. Jeg får med meg noen tabletter og resept på smertestillende, som jeg hulkende må gå ned på apoteket og hente ut og betale selv. Med meg får jeg et skriv der jeg bes ta kontakt om tablettene mot formodning ikke skulle fungere, og resten av fosteret ikke kommer ut, samt beskjed om at sykemelding ikke er nødvendig – én til tre egenmeldinger holder. Ansvaret for å vite om aborten er vellykket eller ikke, blir lagt på meg, på tross av at jeg ikke har noen erfaring med verken graviditet, spontanabort eller medisin. Jeg blir ikke satt opp på noen videre kontroll. Da noe som lignet på det jeg hadde sett på ultralyden kom ut, regnet jeg med at det hadde fungert, og forsøkte å komme meg videre. Utrolig nok tok jeg altså feil.

14. desember 2020. I dag er det snart seks måneder siden jeg ble gravid, og over tre måneder siden jeg fant ut at fosteret var dødt. Fortsatt har jeg gravidhormoner i kroppen. Senest for noen dager siden var jeg innlagt på sykehuset for å forsøke å få ut restene etter svangerskapet. Jeg har vært på sykehuset syv ganger den siste måneden for å prøve å rydde opp i den mislykka aborten. Jeg har hatt syv forsøk med medikamentell behandling, én hysteroskopi og én utskrapning i narkose. Jo lengre man går med rester etter svangerskapet i livmoren, jo vanskeligere blir de nemlig å få ut. Det er seks uker til neste kontroll – forhåpentligvis vil den vise at alt har kommet ut. Hver eneste gang jeg må inn for ny kontroll og behandling, blir jeg minnet på sorgen og det som har skjedd.

Alle gravide bør ha rett på mye tettere oppfølging, samt ultralyd før uke 12. At det ikke legges til rette for dette i ett av verdens rikeste og mest likestilte land, er en skam. Tanken på at noen kan gå i 18 uker, godt over fire måneder, og tro at alt er i orden når det ikke er det, er hjerteskjærende.

Ikke minst bør alle få oppfølging av lege etter en spontanabort, både av fysiske og psykiske årsaker. Det er umulig å ikke skape seg forventinger og begynne å glede seg når man tror man skal bli forelder. Det er umulig å ikke bli berørt når disse forventningene brått rives bort. Med tettere oppfølging tidlig i svangerskapet, kan man bidra til å gi kommende foreldre en økt trygghet, samt gjøre sorgprosessen enklere om det først skulle gå galt. At kvinner som nylig har spontanabortert får beskjed om å gå på jobb igjen neste dag, uten videre oppfølging, viser en skremmende mangel på forståelse og empati i en situasjon som for de aller fleste oppleves svært krevende.

Jeg har lært mye det siste halve året, men jeg skulle gjerne vært mange av disse lærepengene foruten. Om jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen, kommer jeg aldri til å tørre å gå så lenge uten en kontroll. Jeg kommer om nødvendig til å betale selv for å få kontroller og undersøkelser gjennomført – heldigvis har jeg råd og mulighet til å gjøre dette. Det er ikke alle som er like heldige. Å la gravide gå og vente i uvisshet i flere uker, når man vet godt om risikoene som finnes, oppleves som et hån mot vordende foreldres følelser.

Historien er delt med tillatelse fra barnefar.