Alt for ofte tilbyr man kompenserende tiltak fordi arbeidsmengde og «spillerstallen» ikke kan utnyttes slik at en tilbyr det man ser på som det mest virkningsfulle tiltaket ut fra den enkeltes behov, skriver debattanten. Her er kommuneledelsen representert ved ordfører Rita Ottervik og kommunaldirektør Camilla Trud Nereid.   Foto: terje svaan

Trondheims lag rundt barn og unge har «eliteseriens» største innbytterbenk og flest langtidsskadde

Trondheims-budsjettet:

Trondheim har stolte tradisjoner i lagspill, og godfotteorien til Nils Arne Eggen, der man utvikler enkeltindivider gjennom samhandling og blir et effektivt lag, bør være kjent for de fleste. Trondheim kommune har en tilsvarende god strategi for sitt lag, SteinSaksPapir, der kommunen i samarbeid med ansatte, innbyggere og forskning skal finne gode løsninger for å bygge sterke fellesskap for barn. Dessverre disponerer ikke lagledelsen i kommunen spillerstallen helt i tråd med godfotteorien og er ikke rustet til å møte hvem som helst med forventning om seier slik man i sin tid gjorde da Eggen og RBK herjet med både AC Milan og Real Madrid.

Fikk du med deg debatten om skole i Trondheim og foreldreopprøret?

LES OGSÅ: Som overlege ser jeg at for mange elever ikke får den hjelpen de trenger i Trondheims-skolen

Håkon Thon er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Trondheim.   Foto: PRIVAT

I forslag til Handlings- og økonomiplanen 2021-24 foreslås det at tiltak og tjenester som gir støtte til familier, barn og unge avvikles eller omstruktureres. Dette er barn og unge som har vokst opp med psykisk syke foreldre eller rus i hjemmet. Det er også volds- og overgrepsutsatte barn, og enslige mindreårige flyktninger. Mennesker som av ulike grunner sliter med livet og trenger ekstra oppfølging for å gjennomføre en normal hverdag i barnehagen, på skolen eller sosialt.

«Vi er ett felles lag som møter barn og unge med kjærlighet, respekt og kompetanse,» kan vi lese i planen. Det er et lag av ansatte som møter barn og unge med kjærlighet respekt og kompetanse i kommunen, men erkjenner politisk lagledelse i kommunen hva laget behøver for å være samhandlende og best? Alt for ofte tilbyr man kompenserende tiltak fordi arbeidsmengde og «spillerstallen» ikke kan utnyttes slik at en tilbyr det man ser på som det mest virkningsfulle tiltaket ut fra den enkeltes behov.

LES OGSÅ: Hvilken lov skal vi bryte i dag?

En kan bruke hvilken metode en vil for å veilede mennesker med utfordringer, men det har liten effekt om ikke den som skal få hjelp, har en relasjon til vedkommende, og har tillit til at hjelpen kommer også i morgen. Som ansatt møter man barn, unge og voksne som er trøtte av å stadig måtte åpne seg for nye velmenende mennesker, som viser interesse, mens man egentlig har en forventning om at dette nok en gang ikke vil vare. Slik formes sårbare mennesker til å bli gjengangere i hjelpeapparatet i stedet for å få hjelp til å mestre selv. Dette får konsekvenser for dem som trenger hjelp, ved at muligheten for måloppnåelse svekkes, utsettes i tid eller at tilliten til å få hjelp opphører. Dette slår tilbake på kommunen økonomisk. Når en ikke får nytte av tiltak fordi man ikke føler trygghet, og opplever at hjelpen ikke vedvarer, mister man tilliten til hjelpeapparatet. Begrep som systemtraumatisering og behandlingstretthet blir stadig mer reelle.

LES OGSÅ: Leder av foreldreopprøret svarer Morten Wolden: Nå roper vi høyt om hjelp!

En ungdomsskoleelev som hadde hatt flere vekslende hjelpetiltak siden barnehagen, uttrykker det slik: «Æ har snakka med sånne som dokker før, ingen har kunna hjolpe mæ på 10 år, så koffor ska æ snakk med dokk no? Dokker bare plage mæ, ingen kan hjælp mæ, LA MÆ VÆR FOR H..!»

Konsekvensene av relasjonsbrudd vektlegges også i regjeringens rapport om institusjonstilbudet i barnevernet: Barna, som i utgangspunktet har opplevd høy grad av relasjonsbrudd og må forholde seg til mange mennesker, får ved høy turnover enda mer ustabilitet. Det gjelder både ansatte i institusjonene, ved samarbeidende instanser og i barnevernet (...) Stabilitet er viktig for barn i sårbare situasjoner (Helsetilsynet, 2019b, NR.54/2020).

LES OGSÅ:

Det er mulig å yte bedre tjenester ved å optimalisere de tjenester som finnes. Løsningen kan ligge i omstruktureringer, men med tydelig fokus på å opprettholde relasjoner der de allerede finnes, og unngå nye tapsopplevelser i hjelpeapparatet. Dette er også et fokus man må opprettholde i overgangen mellom skolene. Om man hadde hatt tillit til at brukerne sammen med fagpersoner kunne skreddersy behandlingen, ville dette være en bedre løsning. Sammen med fleksible systemer, fokus på relasjonell kontinuitet og gode overføringer mellom tiltak kunne vi da sikre at barn og unge får hjelp og kommunen ville spart store ressurser. For når relasjonen mellom tiltak og brukeren er etablert, kreves marginal innsats for å opprettholde tilfredsstillende kvalitet og kvantitet i behandling/tjenestetilbud. Ved omorganisering av tjenester, vil spesielt marginaliserte brukere som alltid har brukt lang tid på å etablere kontakt og tillit, settes tilbake og forsinkes i sin utvikling.

LES OGSÅ: Endringsforslagene innebærer ikke reduksjon i tilbudene til barn, unge og familier

Jente 18 år beskriver det sånn etter overgang fra BUP til DPS. «For det første gruer jeg meg noe jævlig til å måtte grave i dritten på nytt, dessuten er 'dørstokkenmila' på bussen sykt høy, så jeg orker ikke tanken på å dra til avtalte timer en gang. Det ville vært mye lettere om jeg faktisk ble pusha litt og hentet til timen, da slapp jeg i hvertfall å sitte på bussen og tro at alle så på meg at jeg skal til 'shrinken'. Nei, da det er mye bedre å bare la være og dra ...»

I Adressa 3. desember kunne vi lese om 1500 nye bekymringsmeldinger i høst, og en frykt for fortsatt økning Vi må bli en kommune med kontinuitet i tilbudene våre, tid til samarbeide i et helhetlig oppvekstperspektiv og med det spare mennesker for unødvendige belastninger og bruke kommunens ressurser mer effektivt for alle som trenger dem.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter