I min villeste fantasi hadde jeg aldri trodd det skulle bli slik. Da jeg kom hit for første gang for over fem år siden, skriver Katrin Brubakk.   Foto: PRIVAT

Der ingen kunne tru, at nokon kunne bu …

Regnet pøser ned. Kloakk flyter på stiene fordi doer har veltet. Telt kollapser i vinden. Slik skal barna i Moria bo i vinter.

Reisebrev: Jeg hutrer litt på morgenmøtet i klinikken vår. Vi må ha møtene ute nå, for Hellas er i full lock-down på grunn av korona. Munnbind er obligatorisk og ingen får gå ut uten tillatelse fra politiet. Og det er begrensinger i hvor mange som kan møtes. Så jeg trekker skjerfet litt tettere rundt halsen og angrer på at jeg ikke tenkte på å pakke stilongsen. For det er overraskede kaldt i Hellas i desember. Frostrøyken står ut av munnen på den som snakker, og mine tanker begynner å vandre. Hvordan er det i teltene i leiren nå? Hvor mange barn har vært kalde i natt og grått seg i søvn?

Neste morgen våkner jeg av at kraftig regn trommer mot ruta. Vinden uler og jeg har ikke noe lyst til å gå ut av den varme senga, skriver Katrin Glatz Brubakk.  Foto: Rune Petter Ness

LES OGSÅ: Reisebrev fra et helvetes ferieparadis

Jeg trenger ikke vente lenge på svaret. Morgenens første pasient ser forhutlet ut. Lua er trukket godt ned i panna, og hetta på jakka over der igjen. Han knuger hendene. Pappaen forteller at gutten nesten ikke sover i det tynne teltet. Han blir redd når teltduken rister i vinden og tør ikke gå ut i mørket etter mange vonde opplevelser på flukt. Far ber pent om vi kan hjelpe dem med å flytte fra Moria. Fordi gutten blir stadig mer innesluttet og far ser at livsbetingelsene tærer på. Han er så bekymret for sønnen sin, men har ingen makt til å gjøre noe med det. Han ser bedende på meg. Håpet hans ligger på mine skuldre nå. Men heller ikke jeg har den makten. Å gi dem et sted å bo der man slipper å være redd for at taket kollapser i neste vindkule. Som har en varmekilde så man slipper å fryse seg gjennom nettene. Der man kan kjenne seg trygg og naboen er litt lengre unna enn på andre siden av et ullteppe.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

Dette er virkelig stedet der «ingen skulle tru at nokon kunne bu». På et gammelt skytefelt er den nye Morialeiren plassert etter at den forrige brant. I over en måned etter at ungene hadde flyttet inn, gikk militære med metalldetektor og lette etter patroner og mulige blindgjengere. De fant en del. Enda godt at ikke et barn tråkket på dem. Det har til nå ikke vært dusjer i leiren eller noe sted å vaske seg. Ikke varmt vann heller. Men i motsetning til de som velger å bo i enkle hytter i skogen fordi det er sjarmerende, er det ingen av beboerne i leiren her som har valgt å være her. Å leve uten innlagt vann og med provisoriske innretninger er ikke fullt så sjarmerende i en flyktningeleir på andre året.

I min villeste fantasi hadde jeg aldri trodd det skulle bli slik. Da jeg kom hit for første gang for over fem år siden. Da båtene kom fortere enn vi klarte å hjelpe. Da vi tenkte at snart ville et bedre mottaksapparat være på plass. Nå er det et slags mottaksapparat her, men det er inhumant og uverdig.

LES OGSÅ: Er noen barn mer verdt å redde enn andre?

Neste morgen våkner jeg av at kraftig regn trommer mot ruta. Vinden uler og jeg har ikke noe lyst til å gå ut av den varme senga. Jeg drøyer så lenge jeg kan, men nyter det egentlig ikke. For alle mine goder kommer med en bismak her. Jeg er varm, men barna i leiren er kalde. Jeg kan ta meg en dusj, men i leiren er det kvinner som ikke har dusjet på 3 måneder. Taket mitt er tett og veggene stødige, mens det fra leiren kommer bilder av telt som har kollapset og at vannet siger inn slik at alt de eier er vått. Det er ingen som drømmer om telttur i dette været. Det er betingelser selv Lars Monsen ville strevd med å like. Og jeg forstår det ikke. At Europa lar folk bo sånn.

Jeg tenker på den nyfødte babyen jeg møtte da jeg var her i september. Hun med det vakre ansiktet, som nå skal vokse opp i Europas gjørmehav i en leir bak piggtråd. Jeg tenker på mammaen til en flokk på tre som jeg drakk te sammen med. Hun som var opptatt av at det var ryddig og pent rundt seg. Vi tullet om våre rotete menn og delte historier om hverdag der vi kommer fra. Er alle tingene hennes nå ødelagt av vannmassene som flommer gjennom leiren? Jeg tenker på den unge mannen som deler telt med 120 andre. Han som strevde med å sove sist fordi det aldri er ro å få eller noe privatliv. Det kan ikke være lettere nå når vinden river i teltduken og kloakken flyter på stiene utenfor.

Hadde jeg ikke sett det, ville jeg ikke trodd at noen skulle måtte bo sånn. Her. I vinterkulda. I Europa 2020.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter