I senere år har Rotmo måttet avfinne seg med en slags stigmatisering på grunn av breikjeften sin, skriver Sæmund Fiskvik i dette innlegget.  Foto: morten smedsrud (Arkiv)

Rotmo, Vømmøl og Rockheim Hall of Fame

At Adressa nå åpner spaltene for debatt om Rotmos plass i kulturlivet, er gledelig. Som Rotmos platedirektør gjennom mange år (MAI) kjenner jeg svært godt til den boikottlignende situasjonen som råda da ingen av Vømmøl-platene ble nominert til Spellemannprisen, og jeg har da også kommentert dette kritisk i min nye bok Plateparadiset.

Les kommentaren: Snart 50 år med nedvurdering av Hans Rotmo

I senere år har Rotmo måttet avfinne seg med en slags stigmatisering på grunn av breikjeften sin, og er nærmest blitt avskrevet som bygdetulling – i det minste av det urbane klerarkiet som forvalter alle de korrekte standpunktene som «vi» alle bør respektere? Dem om det.

Les kommentaren fra 2012: Fremmedfrykt fra smørøyet

Rotmo er en smule utstøtt, og sånn går det gjerne med folk som følger hjertet sitt, og ikke fornekter sin iboende rabulist; for herlig rabulist har jo Rotmo vært i hele sitt liv. Og det kan nevnes at temperaturen tidvis ble høy da han i plateselskapet MAI måtte forholde seg til en direktør som kanskje var like rabulistisk. Hvilken tango!

LES OGSÅ: Slik har vi aldri hørt Hans Rotmo før

Som nokså ferskt medlem i nominasjonskomiteen for Rockheim Hall of Fame, er dette naturligvis tematikk som engasjerer meg. Men komiteens drøftinger er selvsagt interne, slik at jeg ikke vil kommentere Haugstads grove påstander (og ufine beskyldninger mot avtroppet direktør Guttormsen) annet enn å presisere følgende: Komiteens sluttførte årets nominasjon for få dager siden, altså før Haugstads utspill i Adressa, og vår avgjørelse blir vel offentliggjort en gang i januar. Som seg hør og bør vil noen digge årets nominering, mens andre vil rase. Sånn er kulturlivet.

LES OGSÅ: Kutt ut narrespillet - spark den inkompetente nominasjonskomiteen for Rockheim Hall of fame