I august var det demonstrasjon utenfor rådhuset i Trondheim i forbindelse med avgjørelsen om rivingen av bygningene på Fargemyra på Østmarka.  Foto: Roar Blåsmo-Falnes

Har demokratiet druknet i byråkratiet?

Dette er en oppfølging av Bopilots kronikk om den tredje boligsektor 16. juni og kronikken Trondheims tomme hus bør bli en ressurs, ikke en belastning fra 31. juli 2020.

Endelig den 29. oktober ble det vedtatt i bystyret, med to tredels flertall, at kommunedirektøren  skulle gå i forhandlinger med Fargemarka boligprosjekt om å ta i bruk Fargemarka på Østmarka til boliger. Vedtaket kom etter flere utsettelser. Oprinnelig skulle det behandles i vår. Gleden er nå i ferd med å kjølne, for en måned etter vedtaket er det fortsatt lite som minner om forhandlinger, selv etter mangfoldige purringer via e-post og telefon. En kan nesten mistenke at det kommunale byråkratiet ikke har særlig ønske å følge opp et politisk vedtak som ellers er krystallklart. Hva skyldes denne mangelen på oppfølging?

Vi i Fargemarka har arbeidet i over ett år med å få til aktivitet i de nå forlatte kommunalt eide husene på Østmarka. Vår visjon for området er å skape et levende og bærekraftig bomiljø i de nå tomme byggene. Vi håper å benytte området til å utforske alternativer til dagens rådene former for byutvikling. Et av de viktigste punktene i vår visjon er å få etablert et rimelig boligtilbud innen tredje boligsektor. Et alternativ preget av bærekraft, gjenbruk og dugnad som også tar vare på stedets unike karakter og tilknytting til omgivelsene.

LES OGSÅ: Byutvikling i Trondheim: Det som nå skjer, var neppe hensikten

Vi har en visjon for området, vi håper å skape et levende og bærekraftig bomiljø i de nå tomme byggene, skriver debattantene.  Foto: Fagermarka

Fargemarka er et initiativ for demokrati og folkemedvirkning, som lenge har vært etterspurt i Trondheim kommune. God byutvikling kommer nedenfra, fra folk som ønsker å ha innvirkning i sitt eget nærmiljø. Likevel er mottakelsen fra administrasjonen heller kjølig. Selv med et klart mandat om at vi skal forhandle betingelser for bruk av kommunens eie, later de til å tro at det er de som bestemmer. Vi blir bare en i rekken av aktørene de skal forholde seg til, og som de kan velge om de vil høre på.

 Men hvilket mandat har egentlig byråkratiet til å drive byutvikling på eget initiativ? Når en ser seg rundt i Trondheim, fremstår det at ikke veldig mye av det som vedtas i den politiske plattformen faktisk manifesterer seg i den nye bygningsmassen som dukker opp rundt i byen. Det er interessene til de pengesterke som blir hørt på bekostning av en byutvikling som gagner fellesskapet.

Les også: Riv Svartlamoen, og bygg høyhus

Da er det er ikke rart at folk føler seg maktesløse i møte med byutviklinga i Trondheim. Da vi trasket rundt i nabolaget og sanket støtte til prosjektet, var det nærmeste vi kom innvendinger en dyp pessimisme, “for de hører jo ikke på sånne som oss”.

Involvering av beboere, naboer og sivilsamfunn er et premiss for en grønn og demokratisk byutvikling. For at dette skal bli en realitet må en faktisk kursendring fra administrasjonen til. Skal en kunne kalle det genuin medvirkning, må det også bli mye lettere å medvirke fra sivilsamfunnet. Dette betyr først og fremst mer aktivt inkludering i prosessene som går. ‘Dialog’, ‘hørt’ og ‘lyttet’  må ikke forbli preformative pynteord på byrokratiets sjekklister.

LES OGSÅ: Hjertesukk fra en nabo til store byggeprosjekt

Den siste tiden har debatten om det politiske Trondheim rast i mediene. Vi tror ikke Trondheim er en politisk død by, tvert imot kommer det stadig nytenkende forslag fra vanlige folk, problemet er kanskje kommunen: byråkratiet og administrasjonen virker lite interessert i å følge opp det som kommer nedenfra.

LES OGSÅ: 3000 underskrifter fra innbyggerne i Østbyen burde være nok til å få bli med i prosessen

LES OGSÅ: En grønn boligpolitikk - vi foreslår en tredje boligsektor

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter