Frode Skanke.  Foto: Terje Visnes

Det haster…

Forekomsten av kreft er økende i befolkningen og flere vil overleve takket være bedre behandling. Dette er positivt, men en konsekvens av økt overlevelse er at stadig flere lever med seneffekter av sykdom og behandling.

Jeg skrev i 2017 en kronikk i Adresseavisen under tittelen «Det kommer en tsunami av kreftoverlevere». Kanskje burde jeg brukt enda sterkere uttrykk enn tsunami for å få fram alvoret, for hvilke tilbud er styrket for denne pasientgruppen de siste tre årene? Poliklinikk for seneffekter ved St.Olavs Hospital ble stengt i 2018 etter to og et halvt års drift. Jeg tror ikke dagtilbudene i kommunene har økt vesentlig og det var flere plasser for døgnbasert rehabilitering i Midt- Norge enn det er i dag. Gjenspeiler det den utfordringen vi står overfor?

Dette innlegget er et svar til innlegget Vi trenger en egen poliklinikk for alvorlige senskader etter kreftsykdom publisert 26. november.

En av tre som gjennomgår kreftbehandling vil få seneffekter av sykdom og behandling. En av fem vil få alvorlige seneffekter med store konsekvenser for livskvalitet, inklusive arbeidsevne. I dag lever det rundt 290 000 mennesker i Norge som har gjennomgått kreftbehandling. Det betyr at rundt 90 000 av disse har seneffekter. Hvem utreder disse og hvor skal de behandles?

Jeg mener at kreftrehabilitering bør styrkes på alle nivåer, ikke minst i kommunene. Så får det være en diskusjon om ansvaret for dette ligger nasjonalt eller regionalt, politisk eller administrativt. I den grad det handler om økonomi bør noen i et overordnet regnskap se på hva man kan spare på å bringe mennesker tilbake i arbeid gjennom rehabilitering! Verdien av bedret livskvalitet etter dag- eller døgnbasert rehabilitering kan ikke måles i penger.

Debatt: Hvordan påvirker pandemien din jul? Send oss ditt innlegg her!

Det kan virke som den eneste løsningen på denne utfordringen i Helse -og omsorgsdepartmentet og blant politikere er det såkalte «pakkeforløp hjem». «Dette pakkeforløpet skal sikre en god overgang fra sykehusbehandling til oppfølging av fastlege og kommunal helse og omsorgstjeneste» står det i Nasjonal kreftstrategi 2018-2022. Så glemmer man kanskje at pakkeforløp primært er sykehusverktøy, verktøy som ikke uten videre kan overføres til primærhelsetjenesten. Kanskje er det grunnen til at denne prosessen har tatt urimelig lang tid og at danskene har gitt opp en parallell prosess? Uansett modell så må kommunene tilføres midler. Rehabilitering er ikke det som prioriteres først i trange kommunebudsjetter uansett diagnose.

Kreftpasienter i Norge får i dag behandling av meget høy kvalitet og det investeres enorme summer. Hvor mye investeres i livet etter behandling? Jeg har møtt de pasientene som har gjennomgått kreftbehandling og fått så store seneffekter at de er usikre på om behandlingen var verdt det …

Kronikk: I krisetid er den viktige kulturskolen enda viktigere for barn og unge

De kreftlegene jeg kjenner gjør en fantastisk innsats for å redde liv under arbeidsvilkår preget av stor belastning ... Jeg vet at mange ønsker å ha tid til vurdering av seneffektene, men hovedfokuset må være på mulighet for helbredelse. Tidsrammen onkologene jobber under gir kanskje ikke rom for mer? Man kartlegger ikke en fatigue-tilstand på 20-30 minutter avbrutt av kimende telefoner …

Onkologer blir stadig mer spesialisert. Seneffekter er økende og krever spesiell interesse og kompetanse. Utredning og behandling av seneffekter vil ofte kreve samarbeid med andre spesialister og annet helsepersonell. Min opplevelse er at sykepleierne er de som i dagens system ser de udekkede behovene hos pasientene best, inklusive behov for rehabilitering. Så vet jeg at dette ikke er fordi onkologene ikke ønsker å se, men på grunn av mangel på tid.

Seneffekter kan opptre i svært mange former. La meg hente fram en seneffekt, nemlig endret psykisk helse etter gjennomgått kreftsykdom. Jeg har knapt møtt en kreftpasient som ikke har kjent på tilbakefallsfrykten. I 2018 skrev jeg kronikken «Hvis livet var som skrik av Munch» der jeg beskrev noen pasienters opplevelse. Det er ikke blitt lettere å få hjelp til psykisk helse i dag. Jeg mottar fortsatt avslag på søknader til DPS, med begrunnelsen at pasienten ikke har en alvorlig psykiatrisk lidelse. Mulig det, men hvem skal da hjelpe de som har vært utfordret på det eksistensielle? Det er ikke bare «å ta seg sammen» og gå videre …

Les også: Kvinner er like dyktige, toskete og flinke til å drikke øl som menn

En annen utfordring er hvem som skal vare på de pårørende til kreftsyke. De som kjenner på utilstrekkelighet, ensomhet og frykt i en rolle man ikke har erfaring med? En pårørende til en kreftsyk, som selv hadde vært kreftsyk, sa at den nye rollen var vanskeligere. Hvem hjelper hjelperen?

I 2019 ble det startet et prosjekt initiert av Kreftklinikken ved St. Olav. Oppgaven var å utarbeide et standardisert pasientforløp for seneffekter etter kreftbehandling. Prosjektet ble raskt gjennomført med klare konklusjoner. Det var en bred representasjon i prosjektet, bl.a. fra Kreftforeningen, NAV, fastleger, kreftkoordinatorer, rehabiliteringsansatte og spesialister. Rapporten ble oversendt Helse Midt-Norge. Avslutningsmøtet var 5. juni 2019.

Et delmål var å kartlegge ressursbehov for å gjenåpne en poliklinikk for seneffekter ved St. Olav. Denne type poliklinikker er i ferd med å åpne flere steder i landet, i Tromsø med støtte fra Helseforetaket. I Midt-Norge vet jeg ikke om noe skjer og det er heller ikke min jobb å etterlyse ansvaret for det.

Min oppgave er å gjengi de historier jeg hører fra våre deltakere og beskrive de utfordringene de har møtt under sykdom og behandling, inklusive at seneffektene har endret livet radikalt. Jeg mener generelt at tilbud må styrkes og at det inkluderer opprettelse av en poliklinikk for seneffekter ved St. Olavs Hospital. Det haster før bølgen når oss …

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter