Skolestart Strindheim skole, første skoledag  Foto: Terje Svaan

«Å være lærer for de minste er det beste jeg vet, men også det mest utfordrende»

«Endelig så står vi her med skolesekk og fine klær.

Ja, ventetiden den har vært fryktelig lang!

Lærer’n vår hen smiler litt og ønsker oss velkommen hit,

til skolen, for første gang!»

Sangen synges hvert år med ny førsteklasse. Det er strofer som kan si noe om barnas forventning til skolestart. En start de har forberedt seg på gjennom hele det siste året i barnehagen. Så hvilke forventninger møter vi dem på?

Jeg har jobbet med mange dyktige og engasjerte lærere i skolen som gjør skolestarten til de små trygg og motiverende. Som lærer selv er mitt inderligste ønske at barna får en opplevelse av å være betydningsfull og får beholde den genuine lærelysten sin. Gjennom å stille krav, gi tydelige rammer, og møte barna på deres behov for lek og aktivitet, tror jeg skolestarten kan oppleves god for de fleste. Hvorfor er det så vanskelig å få det til? Hvorfor utvikler noen barn skolevegring som jeg mener kunne vært unngått?

LES OGSÅ: Trondheim kommune - how dare you!

Mange utenfor læreryrket ytrer seg om hva som må til for å gi en god skolestart. Mer lek, mer aktivitet, flere lærere – og å få barnehagelærerne tilbake i skolen igjen. Ytringer som i og for seg kan sies å være rette, men som også kommer uten en helhetsforståelse og innblikk i den faktiske skolehverdagen. Politikere og «synsere» må forstå at lærerne selv vet best hva som skal til av endringer for å oppnå en bedre skolestart.

Rammene som lærerne jobber under, gir dessverre en dårlig mulighet til å oppfylle slike ønsker. Mer lek krever kunnskap om lekens betydning, plass og oppholdsrom - gjerne også med fysiske leker tilpasset deres alder, samt mulighet til å gjennomføre begynneropplæring parallelt. Mer aktivitet kan kreve et uteområde som er aldersadekvat og innbyr til å bruke kroppen (det er forskjell på hva en 6-åring og en 12-åring trenger i skolegården), et lett tilgjengelig turområde, og mer tid i gymsalen. Selve innholdet er det lærerne som vet noe om, og de aller fleste er knall-dyktige pedagoger som har meget god kunnskap om hva som skal til for å fremme læring hos skolestarterne.

LES OGSÅ: Når krybba er tom, bites politikerne

Flere pedagoger inn i undervisningen er flott, og ønsket, men da må det komme tydelig frem hva som er målet med det. Voksentettheten synker drastisk fra barnehagen til skolen, og slik jeg ser det er det ikke mindre behov for å bli sett, eller å få omsorg og støtte. Dessuten trengs det både veiledning i lek, og ekstra oppfølging i den begynnende lese-, skrive- og matematikkopplæringen.

Kan vi tenke annerledes? Må skoledagen være lik for de minste og de største? Hva med uteområdet og organisering av skoledagen? Trengs lærebøker egentlig i så stor grad? Slik jeg ser det, trenger vi mer samarbeidstid og bedre rammer til å endre og utvikle nye tilnærmingsmåter på småtrinnet. Det er også et sterkt ønske om et bedre og mer systematisk samarbeid mellom barnehage og skole.

Å være lærer for de minste er det beste jeg vet, men også det mest utfordrende. Derfor vil jeg med dette innlegget skape en forståelse for småskole-lærerens iver og ønske om å møte elevenes forventninger til skolen, men også for lærerens opplevelse av å ikke kunne påvirke rammene i stor nok grad. Hva som er politikernes, skoleledernes og lærernes ansvar i dette, må kunne diskuteres.

LES OGSÅ FLERE INNLEGG RUNDT FORELDREOPPRØRET: