Lokalpolitikerne skal sørge for at pengene når helt fram til skolene og barnehagene. Men handlingsrommet må du ta medansvar for, Guri Melby, også når viruset forsvinner, skriver,  mobbeombud Hans Lieng .  Foto: Terje Svaan

Ser du alvoret, kunnskapsminister?

Kjære Guri Melby, krisen i Trondheims-skolen synliggjør et omfattende problem som ikke bare løses med noen korona-kroner. De som legger sjela si i arbeidet med å skape trivsel og levelige forhold for alle elever i skolen, makter ikke oppgavene alene.

LES OGSÅ: Da skolene stengte, skjedde det noe med mobbingen i Trøndelag

Takk til anonym mor som løfter fram de utsatte barna i skolen. Det er hun som spør om hvordan livskvaliteten din hadde vært, dersom du hadde blitt slått og dyttet på jobb? Bak ropet om hjelp fra alle som engasjerer seg i debatten i Adressa, står gutten og jenta som ikke finner noen mening i å gå på skolen. De vil helst vekk. Bak tallene og normene befinner det seg noen barn som blir syke av å gå på skole.

Det er irrelevant å diskutere hvilke yrkesgrupper vi trenger. Poenget er at barn får ikke alltid hjelp. Over tid er dette skadelig. Mobbing kan påvirke barns psykiske helse med konsekvenser langt inn i voksen alder. Forskning viser at mobbing kan medføre like alvorlige konsekvenser som å bli fysisk eller seksuelt misbrukt som barn.

I min jobb møter jeg fortvilte foreldre, lærere og rektorer. Det som er bra med det pågående «opprøret», er at alle står sammen og forteller sannheten. Fortellingene samsvarer godt med hjertesukket til en rektor, som absolutt vil hjelpe alle. Når mobbeombudet kom inn i nok en sak hos han: «Dersom jeg skal sette inn nødvendige ressurskrevende tiltak for å hjelpe denne eleven, må jeg ta ressurser fra en annen elev med samme behov».

LES OGSÅ: Anmelder tre skoleansatte for fysisk og psykisk vold

LES OPPFØLGING: Psykologer anerkjenner Helenes opplevelser

Barn slutter å fortelle når de ikke blir hørt. Det nytter ikke, det blir bare verre. Hjemme strever foreldre med å få barnet til å gå på skolen. I fortvilelsen prøves tvang, men det forsterker problemet. De vet at langvarig skolefravær verken er bra for det faglige eller sosiale, og at jo lengre tid det tar, jo vanskeligere blir det å gå til skolen. De ser et ensomt barn som ikke lenger finner glede i livet. På skolen møter de forståelse, men opplevelsen av maktesløshet gir lite håp og mye frustrasjon.

Kunnskapsminister, det er helheten som må styrkes. Utsatte barn trenger støtte og hjelp tilpasset sine behov. Noen ganger er spesialpedagogen barnets viktigste fagperson, andre ganger miljøarbeideren eller assistenten. Ofte er det begge deler, og kanskje trengs det i tillegg hjelp fra Barne- og familietjenesten, fastlege og BUP. I samtaler med barn får jeg høre hvem som betyr mest for dem i en vanskelig skolehverdag. Da er det ofte miljøarbeideren eller assistenten som blir nevnt. De er der for dem, og tilknytningen blir ekstra sterk nettopp derfor.

Det betyr ikke at lærerne er mindre viktig. De er drivkraften i det jevnlige forebyggende arbeidet og har hovedansvaret for klassemiljøet. Samtidig skal de være det viktige bindeleddet, som alle barn er avhengig av, mellom skole, hjelpeapparat og hjemmet.

LES KOMMENTAR: Vi tror at gutten vår blir mobbet, men lærerne nekter. Hva gjør vi?

Når krybben er tom bites hestene, heter det. Hvem skal få i år, barna eller de eldre? Det er skammelig at vi ikke klarer å ivareta de utsatte barna, og at det må bli en kamp om sårt tiltrengte ressurser. Selvfølgelig skal lokalpolitikerne sørge for at pengene når helt fram til skolene og barnehagene. Men handlingsrommet må du ta medansvar for, Guri Melby, også når viruset forsvinner.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter