Barnet mitt har det ikke bra. Du kan jo se for deg hvordan du hadde følt det om du ble slått og dyttet på jobb, skriver en mor i Trondheimsskolen. Bildet viser ordfører Rita Ottervik og kommunedirektør Morten Wolden.   Foto: RICHARD SAGEN

Trondheim kommune – how dare you!

Jeg kjenner meg igjen i Greta Thunbergs følelsessinne fordi det handler om trusler mot barns framtid. De varslede budsjettkuttene i Trondheimsskolen vil føre til en enda vanskeligere situasjon. Det er allerede slik at mobbing ikke blir tatt tak i, fordi det ikke er nok voksne. Jeg påstår dette fordi jeg ser og opplever det og håper min unges barndom ikke blir helt ødelagt av et politisk budsjettvedtak.

En god barndom varer livet ut, blir det sagt. Jeg er ikke en gang i nærheten av å ha den samfunnsøkonomiske kompetansen som forteller meg hva en trygg oppvekst sparer samfunnet for og hvor dyrt det er å slite og streve resten av livet, for den enkelte og for samfunnet. Likevel skjønner jeg at det er enorme tall vi snakker om. Tall som bør med når en stor kommune legger økonomiske planer.

LES OGSÅ: En fars bekymringer

Barnet mitt har det ikke bra. Du kan jo se for deg hvordan du hadde følt det om du ble slått og dyttet på jobb. Hvordan hadde livskvaliteten din vært da, tror du? Dette er hverdagen for mitt barn, på en av byens skoler. Jeg ble helt knust da jeg hørte barnet mitt fortelle om en hverdag med mobbing og vold, men det var først da jeg snakket med læreren til barnet, jeg ble virkelig redd. Så redd at det gikk kaldt ned over ryggen på meg.

Læreren var på gråten selv. Læreren har selv kjent vold på kroppen, utført av elever. Nå står læreren oftere alene, før var det både assistenter og miljøarbeidere som kunne hjelpe til når det trøblet seg til – eller i forkant av situasjoner, for å stoppe dem før de skjedde. I dag opplever læreren at assistenten stadig blir satt til andre oppgaver og at det er ingen forutsigbarhet. Læreren mener helt bestemt det er kuttene i bemanningen som er grunnen til mye av det negative som skjer i klasserommene og i friminuttene nå.

Mens barnet mitt blir slått og dyttet, har læreren alt for mange barn å følge med på, mange flere enn det den lovbestemte lærernormen sier læreren skal ta seg av. Læreren beskriver det som foregår, som så å si daglige brudd på opplæringsloven, arbeidsmiljøloven og barnekonvensjonen. Det må læreren stå og se på, uten mulighet til å ta grep som virker. Det har nemlig ikke skoleledelsen råd til.

I opplæringsloven står det at det er nulltoleranse mot mobbing og at skolen med en gang skal undersøke saken og sette i gang tiltak. Utdanningsdirektoratet beskriver ulike tiltak som fungerer. Felles for mange av dem er at de koster penger fordi de handler om å sette inn flere voksne.

LES OGSÅ: 108 millioner skole-kroner er ikke tullet bort

Assistentene og miljøarbeiderne er gull verdt i skolen, sier læreren. Et stort antall av dem er borte fra skolen vår nå. De hadde ikke råd til å beholde dem. Er ikke dette kommunal omsorgssvikt? spør læreren. Alene klarer ikke læreren å stoppe han som slår, hun som dytter eller de som hvisker stygge ting til medelever. Her i Trondheim betyr det at nulltoleransen mot mobbing og lovfestet rett til tiltak ikke er verdt nettsiden det er skrevet på.

Jeg pakker barnets skolesekk, tørker mine egne tårer og tenker på barnet og på læreren. Jeg vet at de har det vanskelig begge to, men at det ikke nødvendigvis må være sånn hvis politikerne i bystyret ser verdien av en trygg skole og en god barndom.

Red.anm.: Adresseavisen kjenner identiteten til moren, læreren og skolen. Av hensyn til sønnen ønsker moren anonymitet. Læreren bekrefter at sønnen har blitt utsatt for det som moren beskriver her, og sier at slike episoder gjentatte ganger er meldt som avvik i systemet. Læreren mener seg også selv utsatt for blant annet fysisk og verbal vold fra elever.

LES OGSÅ FLERE INNLEGG RUNDT FORELDREOPPRØRET: