Ungdomstiden er tiden for testing av grenser, å finne både ut av seg selv og av verden rundt seg. Men hvordan er det mulig å prøve seg frem som tenåring når denne viktige tiden i livet havner midt i en pandemi?
Adresseavisen hadde nylig mange fine tekster fra ungdommer som hadde deltatt i en skrivekonkurranse om hverdagen under en pandemi. Vinneren av skrivekonkurransen, 17 år gamle Zaineb, beskrev det så fint; «Tiden jeg skulle sveve på luft og leve som aldri før, ble satt på vent». Vi kjenner nok alle at livet er satt på vent, mens vi prøver å finne ut av å leve mest mulig som normalt i denne unormale tiden. Der vi ikke aner når dette er over, hvordan det blir «på den andre siden», og vi bare håper at vi selv og dem rundt oss kommer oss gjennom denne unntakstilstanden på en best mulig måte. Men både som mor selv, og som lege for mange unge mennesker, så kjenner jeg kanskje aller mest på hvordan denne tiden er for dem. Joda, de aller fleste klarer seg godt, de må godta å forholde seg til uventede situasjoner som oppstår, og tross alt så har de fleste de basale behovene dekket, og kommer seg helberget videre i livet. Men allikevel har jeg både vondt av dem, og kjenner på en bekymring for noen av dem jeg møter, som ikke takler denne krevende situasjonen like godt som andre.
22 UNGDOMMER: Slik er det å være ung i koronaens tid
Denne uken kom min egen 14-åring og fortalte at det sannsynligvis ikke blir arbeidsuke, eller skoleball over nyttår. Dette er selvsagt bagateller i den store sammenhengen, og kommer helt sikkert inn på listen over såkalte I-landsproblemer. Men bare disse to små eksemplene er en ganske god illustrasjon på hvordan det har vært å være ungdom dette året, siden det nasjonale stoppskiltet ble satt opp. Vi har selv tre tenåringer hjemme, som på et blunk fikk heimen som klasserom, som måtte se russetiden gå fløyten, som måtte innse at alle fotballcuper de hadde gledet seg til i inn- og utland ble avlyst, og som ikke fikk ut og møte venner og kjenne på det sosiale livet med all dens spenning, viktighet og læring, som hører ungdomstiden til. Jeg tar av meg hatten for den evne til omstilling og tilpasning både mine og andre ungdommer har klart å vise i denne krevende tiden, og er dypt imponert over hvordan de fleste av dem jeg har møtt, har klart å ta alle disse små og store skuffelsene, som de har full rett til å kjenne på. Ett lite år er nettopp ganske lite når man er førti eller femti, men faktisk veldig mye når man er fjorten eller seksten år. Det er mye viktig som skjer i både livene, kroppene og hodene til en som er tenåring akkurat nå.
Jeg leste Barneombudets nye rapport om hvordan det står til for barn og unge som trenger psykiatrisk hjelp. Det er dessverre ikke lystig lesning, og vi får en beskrivelse av et BUP som ikke fungerer som det skal, der samhandlingen mellom dem og kommunale tjenester er for dårlig og tilfeldig. Dette kan jeg skrive under som fastlege, der jeg nesten ukentlig sitter og river meg i håret fordi unge mennesker enten ikke får den hjelpen jeg mener de har krav på, eller at det er for tilfeldig hvilken hjelp som finnes. Koronaen skaper behov for hjelp til enda flere ungdommer, som ikke takler ensomheten og isolasjonen, og da forsterkes gjerne underliggende psykiske plager og sykdom. Da må vi i det minste ha tjenester som snakker sammen, og som er der for den som trenger det, når de trenger det.
Adresseavisens redaktør Kirsti Husby: «Når regnskapet etter pandemien skal gjøres opp, vil det stå igjen mange som har ofret mye. For meg står ungdom høyt på lista»
Økt isolasjon og mindre sosial omgang og normalt liv skaper også et behov for andre typer hjelp, og vi fastleger er en enda viktigere ressurs i denne vanskelige tiden, og det kjennes meningsfullt å møte folk for en samtale som gjør en forskjell, også for ungdommer. Men som Barneombudet også skriver, så er det viktig for myndighetene å se verdien av å satse på mer lavterskeltilbud til unge som sliter. Det å kunne snakke med noen om bekymringer og redsel for både egen helse og fremtid, kan gjøre en kjempestor forskjell, og er forebyggende og besparende. Det er ikke alltid så mye som skal til for at man klarer å se litt mer utover seg selv, og få det bedre.
Det ser ut til at livene våre blir satt på vent enda en stund. Mens vi venter på en ny vår er det derfor enda viktigere å huske på at denne ventetiden kan være ekstra lang for noen som skulle ha både svevd og levd litt mer enn oss selv.
Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter