NTNU-student: I jakten på kontroll mister NTNU helt kontrollen

Tiltakene universitetet nå iverksetter for å begrense omfang av juks, er ikke gode. NTNU får tunnelsyn på egne problemer med hjemmeeksamen og tar ikke innover seg studentenes utfordringer.

Ved å gjøre et kjapt søk på NTNUs hjemmeside, finner man universitetets strategiplan. For perioden 2018-2025 skal de skape kunnskap for en bedre verden. Kunnskap kan defineres som innsikt, viten, og kan videre benyttes med hensikt. Først da går innsikten over til forståelse. Samtidig heter det i skolens overordnede mål at «virksomhet(en) bygger på grunnleggende demokratiske verdier». Til nå agerer de mer som et autokrati.

Alle NTNUs skoleeksamener i tidsrommet 23. november til 19. desember er omgjort til hjemmeeksamener. Det ble det informert om for få dager siden, tett opp mot absolutt siste frist for å beslutte det. Med erfaring fra vårens eksamener frykter ledelsen tiltagende juks som følge av endringen. Som styret i NTNU sa, kan de ikke nekte studentene kontakt med andre under hjemmeeksamen. Av den grunn uttalte prorektor for utdanning ved NTNU, Marit Reitan, at «vi ønsker å stole på studentene våre». Ønsker, men makter altså ikke. For en representant for demokratiske verdier virker ikke uttalelsen og påfølgende tiltak særlig velgjennomtenkte.

LES BAKGRUNN: Slik vil NTNU hindre juks på eksamen

22 UNGDOMMER: Slik er det å være ung i koronaens tid

Helt siden sommeren har skolen kunnet planlegge gjennomføring av eksamen i det flere antydet kom til å komme – smittebølge to. Tiltakene universitetet nå iverksetter for å begrense omfanget av juks under eksamen, er ikke gode. Derimot er det én ting de svake tiltakene står i stil med, og det er den begredelige beredskapen på avvikling av hjemlig, digital eksamen sett i sammenheng med egne mål.

Deler av eksamener vurderes omgjort til randomiserte flervalgsoppgaver, karakterer erstattes av bestått/ikke bestått og grensen for å bestå heves, ettersom alle hjelpemidler er tilgjengelige. Samtidig som alle disse grepene tas, skal studentenes forståelse testes i større grad. Forståelse kan nemlig ikke kopieres og videresendes til kompisen. Det er tydelig at universitetet får tunnelsyn på egne problem og ikke tar innover seg elevenes utfordringer ved endringene.

LES OGSÅ: «Når regnskapet etter pandemien skal gjøres opp, vil det stå igjen mange som har ofret mye. For meg står ungdom høyt på lista»

For det første er kvaliteten på undervisningen senket betraktelig. Det meste foregår digitalt uten nevneverdig inkludering og omtanke overfor studentene. Klasserommene er bare forflyttet inn på en skjerm. Foreleserne virker heller ikke å være særlig godt digitalt forberedte, selv etter våren vi var igjennom. Kravene som oppstilles for studentene - ønsket om å vise forståelse - synes ikke tilsvarende økt blant deres egne forelesere. Ubalansen som oppstår her, kan ikke utlignes ved å stille enda strengere krav til studentene – minus og minus blir ikke pluss. Universitetet må enten heve kvaliteten på digital undervisning tilsvarende økte krav eller senke kravene på eksamen. Da, og bare da, kan kravene som oppstilles gjenspeile kvaliteten.

For det andre er ingen tjent med å endre vurderingsskalaen. Når studentene skal søke seg videre, er det karakterene som danner grunnlaget for inntaket. Man kan her argumentere for at det må tas en helhetlig vurdering for fremtidige opptak og fra arbeidsgivere på grunn av krisesituasjonen, men så lenge det ikke er én felles praksis for alle universiteter i landet, vil det her måtte tas avveininger som med stor sjanse uansett vil være urettferdige overfor flere.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

For de som skårer høyest på eksamener, er bortfallet av karakterer svært problematisk. I første runde kan det tenkes å bidra til at fokuset øker på forståelse, ikke karakteren, men det senker samtidig ønsket om å forstå, fordi jeg består jo uansett. Her kan en stor del av motivasjonen, både ytre og indre betinget, forsvinne. For de som skårer lavest, er problemet enda større. De har allerede utfordringer med pensum, de blir adskilt fra studiekamerater og campus som kan hjelpe til, og skal på toppen av det bli testet på det vanskeligste – forståelsen. Det pålegges dermed bare en ekstra byrde på studentenes skuldre, ettersom de må bli enda mer selvgående på allerede ensomme hybler. Den kvelende effekten det kan han på en allerede utfordrende faglig og sosial hverdag behøver ingen utdypende ord. Faren for en økning i antallet drop-outs er plutselig blitt reell.

For det tredje er tilgangenalle hjelpemidler i seg selv problematisk. Å ha disse tilgjengelige er, ifølge skolen, grunn til å heve kravene for å kunne bestå. Det burde vært motsatt med kravet om økt fokus på forståelse i bunn. Mengden informasjon som er tilgjengelig er som et uendelig hav. Dykking til bunnen for å lete etter forståelse kan ikke gjøres på fire knappe timer uten å måtte prioritere vekk forståelse. Forsøket på å harmonisere tilgjengelige hjelpemidler med nivået for å bestå mislykkes altså når forståelse skal være målet. Det eneste økt tilgang på hjelpemidler skaper med dagens eksamensform, er krav til gode oppslags-ferdigheter.

Fra NTNUs side blir det hele et paradoks. Selvfølgelig er tiltagende juks et problem. Poenget må likevel være å nettopp oppdra studentene til å forstå at juks ikke er måten å gjøre eksamen på, særlig ikke under en unntaksperiode som nå. Oppnår man det, kan man snakke om demokratisk funderte verdier og forståelse i samspill. Det kravet beror i utgangspunktet like mye på universitetet som på studentene. Fordelingen av byrden som nå besluttes av ledelsen, blir skjevfordelt. Kollektiv avstraffelse mot én gruppe er aldri løsningen.

Dersom man ønsker å teste forståelse, er dagens rammer et ypperlig utgangspunkt. Fremtidens arbeidsmarked etterspør nemlig tverrfaglig kompetanse som krever forståelse for andre fagområder. Med dagens utdaterte, nærmest mekaniske, eksamensform, bidrar ikke NTNU nevneverdig til dette – selv om de krever det fra studentene sine. Et forslag for nå, men også for fremtiden, kunne vært å gi studentene oppgave-caser gruppevis. Gjerne løst på tvers av studieretninger og via Teams nå i høst. Fremgangsmåtene kan da være flere, ikke bare repetitive oppgaver som presenteres og løses i dagens undervisning. Det hele ville krevd større grad av samarbeid og besvarelsens forståelse ville vært mer betydningsfull enn selve resultatet. Og for de som ville blitt urolige for at blindpassasjerer hadde gjemt seg, er løsningen enkel: Studentene kunne selv vurdert, på demokratisk vis, hverandres innsats som andel av casen.

Det sies at kunnskap er makt. I avviklingen av eksamen overstyres utdanningsinstitusjonen NTNU, som skal bidra til kunnskap for en bedre verden, av sin egen maktposisjon. Demokrati er ikke en tilstand ledelsen velger og beslutter, men et sett med handlinger. Tilsynelatende er likevel makt fortsatt makt, selv i et demokrati, uansett hvor mye kunnskap man har.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno