Fremtidens arbeidsstyrke kan havne i digitaliserings-fella. Studentene er på god vei. Fremskyndet av koronakrisen, akselereres utviklingstrekkene i samfunnet. Å ta en «bachelor i bruk av PowerPoint» er ikke bærekraftig for verken læring eller helse.

Høylytt snakker politikerne om hva som skal være den nye oljen. Hydrogen, hav-vind eller karbonfangst. Det som uansett er sikkert, er at digitalisering skal stå i sentrum. Fra Nordsjø-olje til mer velduftende oljer, men med Oljefondet i ryggen, skal vi klare oss. Folkevalgte, næringsliv og utdanningsinstitusjonene trekker hovedlinjene for omstillingen via digitalisering. Studentene, derimot, er forsøkskaniner.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

Gjennom utforsking, drøfting og etterprøving tilegnes ny kunnskap og atferd. Dette kalles læring. Læring er mangfoldig og oppstår sjelden i vakuum. Således er campuser for studenter helt essensielle. Her testes og etableres sannheter, både teoretiske og sosiale. Gevinsten av å plassere så mange ulike perspektiver sammen, minner om en klyngeeffekt. Overgangen til digitale hjemmekontor for studentene gjør dette umulig. Læringsprosessen blir ensidig, ensom og lite utfordrende.

Fremtidens arbeidsstyrke får i dag smakebiter på hva digitalisering betyr. Ikke hva det faktisk betyr, men hva det behandles som. Til nå er prisen å betale for valgt utførelse dyr. Stuet inne på trange hybler, serveres studentene digitaliseringens spede begynnelse. Er monoton opplesing av stikkord fra et skjermbilde analogt med å utvikle digital kompetanse? I så fall hadde vi vært i mål for flere år siden. Det er mange muligheter for å gjøre digital undervisning sosial og utviklende, men de tas ikke i bruk. Start med å tenke litt utenfor (data-) boksen hva gjelder tilpassede læringsmetoder.

Som del av en ledende kunnskapsnasjon, må universitetene kjenne sin besøkelsestid. Fremtidige arbeidstakere er relativt autonome. Samtidig er vi mennesker sosiale dyr. Hverdagsstrukturen er brutt, og vil bli hele eller deler av den nye praksisen i en mer digitalt sammenvevd verden. For hva skjer om ukritisk bruk av digitale virkemidler, for å skape digitalisering, blir den nye hverdagen?

Ifølge en undersøkelse gjort av SiT, opplever en økt del av studentmassen psykiske plager. Sett i sammenheng med en lite målrettet, uegnet undervisningsform og bortfallet av campus, er dette forståelig. Læring er ikke bare kunnskaps-tilegnelse, men også sosialt og helserelatert. Campusers diskusjoner og samspill forbinder det faglige og det sosiale. Det er en plass å høre til. Studentene er ikke ansvarlige for å tilby et opplevd inntrykk av tilhørighet. Det er det universitetene som er, men studentene betaler prisen når de ikke er seg sitt ansvar bevisst. Kostnadene av å reparere - det er i alle fall kjente ord for forvaltningen - psykiske helseplager, som resultat av digitalisering, er vesentlig høyere enn å forebygge gjennom god sosial undervisning.

Hvis universitetene hadde vært like god på å kombinere forskning, høyere utdanning, helse og digitalisering som regjeringen er på å kombinere nye statsrådstitler, hadde dette vært en smal sak. Korona eller ei: Behovet for nettopp denne statsråden har aldri vært større enn nå. Der har du valgkampstrategi. La det skje i 2021.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!