Trondheim 5. november 2020 Zaineb Abdulsatar (17) fra Kattem og Nora Helmersen (15) fra Ranheim har vunnet i Adresseavisens skrivekonkurranse Ung i koronaens tid.  Foto: Morten Antonsen

«Tiden jeg skulle sveve på luft og leve som aldri før, ble satt på vent» 

Dette innlegget vant 1. plass i Adresseavisen Midtnorsk debatts skrivekonkurranse.

Vi har alle vært gjennom en historisk pandemi. Koronapandemien. Og jeg har vært gjennom en historisk del av livet. Den farligste og mest hormonelle. Ungdomstiden. Den tiden jeg skulle sveve på luft og leve som aldri før, ble satt på vent.

Mine bekymringer skulle bestå av jenteproblemer og hva som skulle skje i helga. Jeg skulle fortsette å ha mine «store» i-landsproblemer. Men så kom korona, og jeg måtte møte realiteten. Jeg måtte ut av min rosaboble. Men jeg ville ikke møte realiteten. Ikke ennå.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

Nå bestod bekymringene mine av hvordan vår fremtid kom til å se ut. Små spørsmål i hverdagen ble til store spørsmål, med røde overskrifter. Mine små bagateller ble til store verdensproblemer. Jeg ga blanke i hva som skjedde på forrige fest, jeg ville bare at naboen min skulle holde seg frisk. Men, jeg ville fortsette å sveve på friheten jeg hadde og alle mine flotte i-landsproblemer. Jeg likte meg best der. I komfortsona. Da jeg kunne dra hvor jeg ville, klemme hvem jeg ville og være med akkurat så mange jeg ville. Å se alt jeg skulle få, skli bort, suger sånn skikkelig.

Zaineb Abdulsatar har skrevet dette innlegget, som stakk av med hovedpremien i Adresseavisen Midtnorsk debatts skrivekonkurranse.   Foto: Morten Antonsen

Men, selv om det suger å ikke ha denne friheten, så er jo den kun satt på vent. Vi har ikke mistet den. Så la oss ikke ta den for gitt når den sakte, men sikkert kryper tilbake. La oss lære av dette, og sette mer pris på den. Jeg vet ikke helt med dere, men året 2020 har lært meg på den harde måten, hvor sinnssykt viktig denne friheten er. Det at vi nå under pandemien ikke kan krysse landegrenser og være med hvem vi vil, er hverdagen til så mange mennesker her på jorden! Det er vondt å tenke på at andre har det vondt. Derfor velger mange og ikke tenke på dem.

Men hvis store verdensproblemer blir for tunge å bære, så ta heller de små. Du får ikke bekjempet fattigdom og stoppet miljøkrisa, men de rundt deg får det tvert mye bedre av at du bruker friheten din. Friheten din til å invitere dem hjem, til å spørre hvordan de har det. Nå som vi under viruset har lært om viktigheten av friheten vår, la oss bruke den mer. La oss vise mer medmenneskelighet enn før, åpne armene mer enn før. Invitere de nye naboene på kaffe og inkludere de som er utenfor. Når det etter hvert åpne opp, så man kan invitere flere: Invitere heller én for mye! En dag vil vi kunne slå av en prat med fremmede på bussen igjen, så la oss gjøre det! (Selvfølgelig etter korona, da!)

Du vet ikke betydningen av noe før du mister det. Takk, korona, for at du fikk meg til å sette pris på den lange ventetiden på flyplassen, den overfylte stua med besøk og den stressende folkefulle 17. mai. Takk året 2020 for at du lot oss trekke oss tilbake og se hva vi har, før vi begynte å strekke oss etter mer.

Under pandemien har jeg vært sint, sur og irritert. Rett og slett en levende hormonbombe. Men så har denne tikkende hormonbomba heldigvis lært seg hvor heldig hun egentlig er. Takk, Norge, for den friheten vi har. Selv om den er satt på vent en liten stund til.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!