Jeg husker da jeg først fikk høre om koronaviruset. Noen sa det lignet litt på influensa, noen sa det var farlig, og andre sa at det bare var tull. Vi tenkte vel at det ikke kunne nå oss. Vi som bor i lille Norge, vi som aldri er en del av globale katastrofer. Det kunne vel ikke skade oss? Lite visste vi at dette kom til å prege livene våre lenge.

Noen uker etter kom den «store» dagen. Jeg var på skolen, og gledet meg til morgendagen, fredag 13. mars. Endelig skulle jeg bli fjorten år. Ja, det var fredag den trettende, men hva kunne skje? Koronaen hadde gått fra å være noe fjernt, til noe vi hørte om daglig. Vi ventet på at regjeringen skulle ha pressekonferanse. Jeg sjekket nyhetene jevnlig den dagen. Siste time hadde vi samfunnsfag. En film om den franske revolusjonen surret på smartboarden, men tankene mine var andre steder.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

Endelig kom øyeblikket da pressekonferansen startet, og jeg husker det godt. Hele klassen var samlet for å se. Ingen bråkte, eller sa noe. Vi hørte på i stillhet. Alle skolene i Norge skulle stenge. Vi ble sendt hjem, og man kunne føle på forvirringen og kaoset. Jeg gikk hjem den dagen uten å vite når jeg skulle få se vennene mine igjen.

Så kom fredag 13. mars, og jeg ble fjorten år. Jeg fikk frokost på senga, og spiste kake samtidig som jeg hadde første dag med hjemmeskole. Hvor lenge dette kom til å vare, visste jeg ikke. En dag ble til dager, som ble til uker. Alt ble digitalt: Skole, pianotimer, danseklasser og korøvelser. Alle forestillingene og konsertene den våren ble avlyst. Jeg gikk fra å ha full timeplan, der jeg lengtet etter en frihelg, til å ha fri hele tiden. For meg var dette på en måte fint. Jeg fikk tid til å slappe av og gjøre ting jeg vanligvis ikke hadde hatt tid til før. Matteoppgaver i senga var også ganske deilig.

De to månedene med hjemmeskole gikk overraskende fort. Det føles ut som en evighet siden når jeg tenker over det nå. Perioden hadde både positive og negative sider for meg. På den ene siden fikk jeg mer tid til å trene, gå turer og være kreativ. På den andre siden ble jeg mindre sosial, og det meste av kontakten med omverdenen ble digital. Etter hvert kunne jeg møte noen få venner, men det ble ikke det samme som å møte dem på skolen hver dag. Det ble rett og slett vanskeligere å ta kontakt.

Heldigvis ble ikke skolen stengt for alltid. Gradvis fikk vi komme tilbake til skolen igjen. Nå har vi en nokså normal skolehverdag. Jeg har fått tilbake min travle timeplan, og jeg kan drive med de fleste aktivitetene. Men korona er fortsatt høyst til stede i hverdagen vår. Vi må fortsatt passe på for ikke å spre viruset, fordi utfordringene på ingen måte er over. Jeg håper at dette er det siste store viruset vi må oppleve i vår tid. Jeg håper også at jeg får noe annet enn hjemmeskole i bursdagsgave neste år. Det sto ikke på ønskelisten min.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!