Vi løper fortere enn noen gang, prøver å late som vi har minst to par hender, skriver debattanten. (Illustrasjonsbilde)  Foto: GORM KALLESTAD NTB

Nå er det på tide å våkne. Dette går ikke lenger!

I Adressa i forrige uke, leste jeg om kommunaldirektøren for oppvekst og utdanning som takker for seg. «Jobben har på en måte endret min væremåte. Jeg har blitt en bekymret person, som ikke er så glad…» uttalte hun. Videre tolket jeg henne som at det er utilfredsstillende at jobben i det siste har dreid seg mest om å slukke branner, og lite om utviklingsarbeid.

Dette er det lett for en lærer å relatere seg til. Det minner mye om å være lærer i trondheimsskolen for tida. Vi løper fortere enn noen gang, prøver å late som vi har minst to par hender, lager opplegg for å undervise i store grupper, møter på jobb med «friskt» mot og gjør oss klare til å gjøre det beste ut av det – hver eneste dag! For elevene kommer jo og legger grunnlaget for hele livet sitt i denne skolen, som det i tillegg er lagt fram forslag om ikke å fullfinansiere minstenormen for lærertetthet i. Tenk det! Men samme hvor mye vi vil og samme hvor mye vi prøver, så har vi ikke øyne i nakken. Vi har bare to hender og det finnes grenser for hvor mange elever vi greier å se og hjelpe og være til stede for på en gang. Og de sårbare barna, som det ble snakket så mye om i hjemmeskolen, er fremdeles sårbare selv om de er på skolen. Kanskje til og med enda mer sårbare, så lenge det ikke er ressurser til å løfte dem opp og fram!

LES OGSÅ: Vi er ikke i nærheten av å nå lærernormen

I ulike saker trekker kommuneledelsen fram «Stein, saks, papir» - Trondheim kommunes strategiplan for å bygge sterke barne- og ungdomsfellesskap, som noe de er ekstra stolte av. Det er vanskelig å være uenig i at den er fin. Men det er også vanskelig å ta på alvor, når det fremmes forslag om å underfinansiere det som faktisk er det aller viktigste fellesskapet for barn og unge.

Jeg kjenner på en ekkel klump i magen, når jeg tenker på dette. Akkurat som jeg vet at noen av de elevene som kommer på skolen og trenger støtte og hjelp, trygghet og stabilitet gjør. For det er nettopp det som skjer. Samme hvor hardt vi prøver, så greier vi det nesten ikke lenger. Vi strekker ikke til!

Men jeg har såpass mye tro på menneskeheten enda, at jeg vil tro det er flere som kjenner på det samme som meg. At dette ikke er greit. Kanskje bortsett fra de som gleder seg til å heve stettglasset under «festmiddagen», når vi viser fram byen vår fra sin beste side under ski-VM i 2025?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter